De forfulgte 
på Furuset

– Godt. Dere fant fram, konstaterer Fazal Anas.

– Ja, dere har jo ikke akkurat gjemt dere.

– Nei, og det var heller ikke meningen, humrer Anas og ­viser vei forbi to stramme sikkerhetsvakter ved hovedinngangen.

Baitun Nasr-moskeen på ­Furuset i Oslo er godt synlig i terrenget like ved E6. Ikke bare er det Norges største moské – det finnes ingen større i hele Norden. Med plass til 4.500 mennesker, en stor, rund kuppel på taket og en 21 meter høy minaret er den hvite bygningen vanskelig å overse.

Samtidig huser den en av verdens mest undertrykte grupper innenfor islam.

Fredagsbønn

Det er fredag. Klokken er halv to. Folk strømmer til moskeen for å være med på fredagsbønnen. Mennene går inn i én sal, kvinner i en annen.

– As salaam alaikum.

Hovedimam Shahid Mahmood Kahloon hilser de 200-300 mennene på muslimsk vis og starter dagens preken. Først på norsk, så på urdu. Hele tiden kommer nye menn inn døren bakerst i lokalet. De finner seg en plass i salen og bøyer seg i bønn. Kvinnene følger med via høyttalere.

Moskeen på Furuset tilhører Ahmadiyya-bevegelsen – en ­reformbevegelse innenfor islam, grunnlagt av inderen Mirza Ghulam Ahmad i 1889. Han mente å ha blitt utpekt av Gud som profet og den lovede Messias – ikke bare for muslimer, men også for kristne, hinduer og buddhister.

Han forkynte en fredelig ­islam. Jihadens tid var forbi.

Med ­mottoet «Love for all,

hatred for none» – kjærlighet til alle, ikke hat mot noen – skal han ha samlet rundt 400.000 følgere i løpet av 20 år.

LES OGSÅ: – Fahad Qureshi erklærer jihad

Frykt

I dag antas det å være «flere titalls millioner» Ahmadiyya-muslimer i verden. Det ­eksakte antallet er ifølge dem selv vanskelig å anslå, fordi mange frykter represalier og sosial­ ekskludering dersom de står åpent fram.

Andre muslimer anser ­Mohammed som den siste profet, og godtar derfor ikke at ­ahmadiene har gitt grunnleggeren profetstatus.

Ingen andre retninger innen for islam anerkjenner Ahmadiyya som en del av religionen, og mange muslimske land ­definerer dem som kjettere. I flere land er ahmadiene utsatt for systematisk undertrykkelse og forfølgelse.

Fengselsstraff

Verst er det kanskje i Pakistan, hvor bevegelsen er forbudt. En ahmadi som oppfører seg som en muslim, risikerer tre års fengsel for blasfemi.

– Om en jøde eller kristen hilser på muslimsk vis, vil det bli tolket som et tegn på respekt. Om vi gjør det samme, blir vi kastet i fengsel.

Det forteller lederen i moskeen på Furuset, Zahoor Ahmad Ch. Han er en engasjert mann som snakker på inn- og utpust. Forfølgelsen av Ahmadiyya-muslimer verden over gjør ham dypt fortvilet.

– Resten av den muslimske verden ønsker å bli kvitt oss, kun på grunn av vår tolkning av ­islam. Men vi har jo ingen makt, og ønsker bare å gjøre det bedre for menneskeheten, sier Ahmad.

LES OGSÅ: Fant et hjem i et nedlagt bedehus i Bodø

Utestengt fra Mekka

Moskélederen gestikulerer og peker, forteller og forklarer mens han viser vei gjennom den digre moskeens lange teppekledde korridorer.

Av og til stopper han opp ved et av de mange bildene på veggen for å fortelle om møtet eller personen det viser. Om kalifen, bevegelsens øverste leder, som var på besøk på Stortinget. Om da norske nynazister sprengte en bombe ved forsamlingens moské på Frogner i 1985. Og om Jesus, som slett ikke døde på korset, men som reiste til Kashmir og døde som en gammel mann.

Men mest av alt snakker han om urettferdigheten i at en gruppe mennesker som bare vil gjøre godt, blir forfulgt og diskriminert. I 2014 ble elleve ahmadier drept for sin tro i Pakistan, og 65 ble nektet gravlegging på de offentlige gravplassene. Ahmadiyya-moskeer blir vandalisert, okkupert og ødelagt – i enkelte tilfeller skal visstnok politiet selv stå bak eller la være å gripe inn.

De får heller ikke reise på pilegrimsreise til Mekka. I ­visumsøknader til Saudi-Arabia må du erklære at du ikke er Ahmadiyya-muslim. Også hvis du reiser fra Norge.

Norske aner

Fredagsbønnen nærmer seg slutten. Imam Kahloon snakker monotont. Av og til mumler mennene i salen et svar og bøyer seg mot gulvet. Et par blonde smågutter leker i et hjørne.

Forsamlingen i Norge har rundt 1.500 medlemmer, de fleste av dem av pakistansk og asiatisk opprinnelse – men også noen etniske nordmenn. Ifølge forsamlingens egne historie­bøker, skal de første som konverterte til Ahmadiyya i Norge ha vært to norske kvinner på 1920-tallet.

I 1957 begynte så tre unge gutter å interessere seg for ­islam og tok kontakt med en ahmadi-­misjonær fra Pakistan som bodde­ i Gøteborg. Det endte med at de konverterte og etablerte den første muslimske menigheten her i landet.

Lenge holdt forsamlingen til på Frogner, men bygningen der ble etter hvert for liten. Etter en lang byggeprosess og utfordringer i form av trusler, dårlig grunnmasse, og stor motstand fra både lokalsamfunnet og ­andre muslimske menigheter i Oslo fikk de flytte inn i praktbygget sitt på ­Furuset høsten 2011.

LES OGSÅ: «Demp hysteriet om at barn skal være perfekte»

Omstridt

Moskeen var ­omstridt allerede da planene ble kjent og forsamlingen kjøpte tomten i 1994. Mange fryktet at en stor moské ville bli dominerende i et «lite» bydelssamfunn, og gjøre en fra før innvandrertett bydel enda mindre «norsk». Bygget ble lokalt omtalt som «forargelsens moské». Men innvendingene har med tiden stort sett forsvunnet.

Da bevegelsens øverste åndelige leder, kalif Mirza Masroor Ahmad, holdt tale ved moskeens innvielse i 2011 sa han: «Herfra vil man kun høre budskap om fred, kjærlighet og forsoning. Fra denne moskeen skal toleransens, medfølelsens og rettferdighetens flagg heises.»

Skjult diskriminering

– Jeg har hørt andre muslimer kalle denne flotte moskeen vår for «tempelet», sier moskéleder ­Ahmad med et skjevt smil.

I Norge har ahmadiene det stort sett veldig fint, men også her opplever de diskriminering. Det meste skjer i det skjulte.

– En av våre medlemmer åpnet butikk. Da det ble kjent at han var ahmadi, ble butikken hans boikottet av andre muslimer i området, forteller Ahmad.

Islamsk Råd Norge ­mener ­Ahmadiyya ikke oppfyller minste­kravet til islam og godtar ikke forsamlingen som medlemmer. I Norge er det rundt 2.000 ­ahmadier, men imam Shahid Mahmood Kahloon regner med at det egentlig er langt flere.

– Vi er en utsatt minoritet også her i landet. Det er derfor vi er så nøye med sikkerhetstiltakene her, sier han.

Forståelse og toleranse

– Her i landet opplever jeg at vi anerkjennes for vårt samfunnsengasjement, sier imamen og sender rundt et fat med formkake kledd i melis.

Han sitter bak et enormt skrive­bord på kontoret sitt. Utenfor vinduene kan man skimte sikkerhetskontrollen alle må passere gjennom for å komme inn i moskeen, og de høye gjerdene rundt hele området.

– Hvert år arrangerer vi «­Religionenes dag» her. Tanken er å fremme forståelse og toleranse på tvers av livssyn.

Da samles representanter fra ulike religioner for å diskutere et bestemt emne. I fjor var ­temaet «Min religions forhold til ytringsfrihet». Tidligere har ting som kvinners rolle, blasfemi, finanskrisen og menneskerettigheter blitt diskutert.

Imamen retter på hatten og ­tilbyr mer kake.

– Vi anerkjenner alle religioner. For vi mener alle stammer fra samme Gud.

Dugnadsånden

– Vi er opptatt av å gi noe tilbake til det landet vi bor i, og vise lojalitet. Derfor spør vi oss selv: «Hvordan kan vi ­bidra positivt til lokalsamfunnet?», sier Zahoor Ahmad Ch.

På begynnelsen av 2000-­tallet hadde et av medlemmene lagt merke til at Frognerparken ble offer for massiv forsøpling ved overgangen til et nytt år. Han foreslo å arrangere en nyttårsdugnad for å rydde opp i griseriet, og slik gi noe tilbake til byen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Og hvert år siden 2004 har forsamlingen gjort akkurat det. De har plukket søppel første nyttårsdag, til stor glede for lokalsamfunn og Oslo kommune. Og initiativet har spredd seg. Nå gjør Ahmadiyya-forsamlingene i Fredrikstad og Kristiansand det samme.

– Det er viktig for oss å være gode mennesker og vise den ekte islam. Mediene er fulle av historier om en voldelig og skremmende islam. Vi ønsker å rette opp det inntrykket, sier Fazal Anas, som er presseansvarlig i moskeen.

Toleranse uten samarbeid

– Takk og lov at det ikke er åpne konflikter mellom Ahmadiyya-muslimene og de andre muslimske gruppene.

Vidar H. Noreng sitter i styret i Furuset Velforening og har bodd i bydelen hele livet. Han husker godt motforestillingene mot byggingen av Baitun Nasr-moskeen, og alle utfordringene underveis.

En av utfordringene har vært å få de ulike muslimske gruppene til leve sammen uten bråk. Foruten ahmadiene er det tre andre moskeer på Furuset.

– De tolererer hverandre i dagliglivet, men det er ikke noe samarbeid mellom ahmadiene og de andre, sier Noreng

Han forteller at politiet, ­politikerne og andre involverte hele tiden har vært tydelige på at det skal være dialog mellom de religiøse gruppene i bydelen­ – både kristne, muslimer og ­Ahmadiyya-muslimer.

Ønsker flere

Noreng synes moskeen er et vakkert bygg, og er glad for at de er åpne for å ta imot besøk.

– Jeg opplever at ahmadiene er positive og villige til å ta del i lokalmiljøet, sier han.

Hver høst og vår er forsamlingen sentrale i gjennomføringen av Rusken-aksjonen, Oslo kommunes satsing på en ren og trivelig by.

– Relativt få av dem bor i ­bydelen vår, og jeg skulle gjerne­ sett at flere av dem flyttet hit og bidro til området.