Politikk

Beholdt eneveldets religionspolitikk

For 200 år siden fikk Norge en av Europas mest liberale ­grunnlover – men ikke når det gjaldt religion.

«Hvor nyttigt det er for en Stat, kun at have een herskende Religion, behøver jeg ikke her at godtgjøre. Gives der to eller flere herskende Religioner ved Siden af hinanden, saa kan deraf let opstaae Partier, som kunne blive meget farlige for Staten.»

– C.M. Falsen, «grunnlovens far» i Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar (1816)

– Paradoksalt, sier Hallgeir ­Elstad, professor i kirkehistorie om hva som skjedde da Norge i 1814 fikk sin egen grunnlov.

For mens denne loven ble en av de så langt mest liberale forfatninger i Europa, var den alt annet enn liberal når det gjaldt religion. Det var eneveldets religionsmonopol som ble nedfelt i den nye nasjonens grunnlov. Og siden den gang har kirken bare blitt mer og mer integrert i den, hevder Elstad.

LES OGSÅ: Eidsvollsmennene testet ytringsfriheten med nidviser

Prinsippet som forsvant

Religionsparagrafen som kom i 1814 lød slik:

Den evangelisk–lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion.

De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.

Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales.

Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Paragrafen var en overraskelse. For et nytt og radikalt forslag om religionsfrihet, var blitt forkastet i tolvte time. Bare en måned i forveien, 16. april 1814, hadde Konstitusjonskomitéen foreslått som sin åttende prinsippielle grunnsetning: Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdels utelukket fra adgang til riket.

Hva skjedde så med religionsfriheten?

Religions–secter

– Det er interessant at toleranseideene fra den franske revolusjonen ikke skar igjennom når det gjaldt religion. Det virker som et paradoks, sier Elstad.

Han mener Falsen–sitatet over viser hvordan eidsvollsmennene tenkte: Falsen sier her at det kunne bli svært farlig for Staten hvis det var flere herskende religioner.

Også sorenskriver Wilhelm Friman Koren Christie poengterte det samme. Han mente det neppe ville føre til noe godt hvis «alle andre Religions–Secter» skulle tillates offentlig å drive gudsdyrkelse. «Derimot kan stor Skade befrygtes derav», sa Christie i nasjonalforsamlingen.

– I en ung nasjon ville man ikke eksperimentere med religion. For i datidens samfunn var religion fortsatt et samfunnslim. Husk på kirkens og religionens sentrale rolle i 1814. Kirkene var valglokaler og prestene administrerte valget. Man trodde og fryktet at det ville undergrave enheten i den nye, norske staten hvis man åpnet for religionsfrihet, sier kirkehistoriker Elstad.

– Hvor kom frykten fra?

– Den ene religion ble forstått som samfunnslegitimerende. Jesuitter og munkeordener hadde dessuten sin lojalitet hos paven i stedet for nasjonalstaten, også tenkte man nok kanskje på Haugebevegelsen.

Anklagene mot lekmannen Hans Nielsen Hauge handlet om at han skapte en «stat i staten». I 1814 var han nettopp sluppet ut av fengsel, men saken hans var ikke endelig avgjort, og tilhengerne var i ferd med å bli en økonomisk og politisk maktfaktor.

To regimenter

For historikere, teologer og andre kjennere, virker ordningen kanskje desto mer ­paradoksal. For et viktig poeng for reformatoren Martin Luther var at man skulle skjelne mellom det han kalte de to regimenter: Det verdslige styret med politiske maktmidler og det åndelige med Ordet og sakramentene.

Kirken skulle ikke styre samfunnet med politiske midler. Og staten skulle la kirken arbeide fritt og uten tvang. Professor emeritus i Europeisk kulturhistorie ved ­Menighetsfakultetet, Bernt Oftestad, mener skjelningen er viktig.

– Men toregimentslæren ble aldri praktisert i Norge, skyter han inn.

Og i 1814 ble kongens religiøse plikter tvert i mot videreført: Han skulle ikke bare bekjenne seg til den evangelisk–lutherske religion, slik som kongeloven fra 1600–tallet påbød. Han skulle også håndheve og beskytte den.

Oftestad peker på 1800–tallet som en brytningstid. Det står om selve forståelsen av hva religion er.

LES OGSÅ: Etterlyser Gud i nasjonasangene

Religion blir følelse

Det går bare fire år etter grunnloven før vi er i union med Sverige, og i 1818 innsettes Karl Johan som konge gjennom en høytidelig kirkelig kroningsseremoni.

– Kroningen var så religiøs som den nesten kan få blitt. Her er salving og andre seremonier som religiøst sett er mye sterkere enn vår tids kongesigning ved biskopen, Kroningen beholdes helt frem til 1906, noe som viser hvordan denne gamle, religiøse tradisjonen er levende gjennom hele 1800–tallet, forteller Oftestad.

Samtidig skjer det noe med religionsbegrepet. Før gjaldt et kollektivt og objektivt religionsbegrep. På denne tiden forstås religion mer og mer som noe individuelt og subjektivt, sier Oftestad. Han underbygger det ved å vise til hva som skjer med blasfemilovgivningen: Eidsvollsmennene forbød ringeakt for religionen. Men i 1842 kommer kriminalhåndboken, som inneholder forbud mot og straff for blasfemi.

– Det blasfemiske forstås da som noe høyst objektivt. Du skal ikke bespotte Gud og sakramenter. Dette dempes noe i Straffeloven av 1902, hvor du ikke skal forhåne trosbekjennelser. Men i 1933 kom en presisering av blasfemiparagrafen, og nå er det menneskers religiøse følelser som ikke må rammes.

Mangel ved staten

Men det nye, subjektive religionsbegrepet kan ikke bære noen politikk, mener ­Oftestad.

– Det kan bare motivere vern av en religiøs følelse som uttrykk for noe humant.Man kan godt si at menneskerettighetene fortsatt gir rom for og vern av religiøs praksis. Men det er vanskelig å utlede at en stat skal være basert på en religion, mener Oftestad.

– Hvorfor insisterer vi da fortsatt på å forankre grunnloven i et livssyn, enten det er humanistisk eller kristent?

– Jeg tror det først og fremst vitner om en mangel ved samfunnsordningen som vi har hatt de siste par hundre år. Det borgerlige liberaldemokratiet, som kom etter den franske og amerikanske revolusjon, har nemlig et problem: For hvis en stat skal styre en befolkning på et territorium, kan den ikke bare bruke makt. Det må også bygge på at folket står sammen om noe, som for eksempel visse moralske fellesverdier.

LES OGSÅ: Kongen arvet tittelen, rollen og troen

Tettere

Oftestad mener disse forvitrer med liberalismen, fordi frihet nå blir gjort til den enerådende verdien.

– Men den verdien kan ikke bære fellesskapet, mener han.

Men Elstad mener at det er gode grunner for fortsatt å definere nettopp et verdigrunnlag i grunnloven. I 2012 ble paragraf 2 endret til «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv».

– Dette handler om å si noe viktig om at vår religiøse arv har formet staten, og at dette også er knyttet sammen med en humanistisk arv, sier kirkehistorikeren.

Men akkurat den gamle skjelningen mellom stat og kirke er ikke blitt større med årene, selv om henvisningen til «evangelisk–luthersk religion» er ute av grunnloven.

– I eneveldet tok kongen på seg ansvaret for religionen på sine undersåttes vegne. Noe av dette tok eidsvollsmennene videre. Men grunnloven snakket likevel bare om religion, ikke kirken. Først i dissenterloven av 1845 begynner man å bruke begrepet statskirken. Og først nå, da grunnloven ble endret i 2012, ble Den norske kirke skrevet inn i grunnloven. Der hadde den aldri stått før. Derfor mener jeg kirken faktisk er kommet sterkere inn i grunnloven enn noen sinne, sier Elstad.

Han påpeker at kirken ikke bare er det eneste tros– og livssynssamfunnet som nevnes i grunnloven:

– Men grunnloven gir også for første gang en definisjon på kirken. Det har den aldri hatt før, sier ­Elstad, og viser til at paragraf 16 sier at Den norske kirke «forbliver Norges Folkekirke».

Bakgrunnskilder: Religionspolitikken i Norge før og etter 1814 av Dag Thorkildsen. Intervjuer med Halgeir Elstad og Bernt Oftestad.

(Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 16.05.2014)

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Politikk