Nervøse for Hareides vei

Helgens landsstyremøte i KrF er det siste før «finalen» i november, der Knut Arild Hareide skal lande samarbeidsløsning. KrF skal ikke vedta noe nå i helgen, men bak dørene skal det være grundig diskusjon om hvordan samarbeidsbildet ser ut akkurat nå. Ordvekslingene kan langt på vei bli fundamentet for regjeringsvalget.

Snart kan det dessuten gå mot en slags splitt mellom de to sentrumsmakkerne – spesielt fordi de har motsatt utgangspunkt for valget de skal ta.

Linjeskifte. For Venstre-topper er ordet «forutsigbarhet» blitt styrende i samarbeidsvalget. Partiet har så dårlige valgerfaringer med å bli stemplet som «vinglete» at uklarhet er et internt skrekkscenario.

I KrF-toppen oppleves forventningen om forutsigbarhet – og fire nye år med de blå – ganske motsatt: Et ja til situasjonen i dag blir faktisk regnet som selve linjeskiftet for KrF.

Det forklares med at KrFs støtte til Erna Solberg og åpningen for Frp skyldtes tre forhold: De rødgrønne hadde sagt nei til å inkludere KrF, partiet hadde vært hele åtte år i opposisjon, uten innflytelse. Et skifte av regjering ville sikre KrF en maktrolle.

LES OGSÅ: Venstre skaper frustrasjon på grasrota i KrF

Plass i regjering er etter hvert avgjørende for at KrF skal kunne betjene et motkulturelt grunnfjell.

Venstre-utbrudd. Dermed valgte KrF en situasjonsbasert løsning. Om KrF helt automatisk skulle fortsette med dagens partnere, ville det faktisk bryte med sentrumstankegangen: Være fundert i midten – og fri til å velge samarbeidsløsninger. Å låse seg markerer da et linjeskifte.

Denne versjonen av sentrumsstrategi har de siste to årene bare blitt mer og mer fjern for Venstres topper. Årsaken er nyorientering mot mer liberal politikk, men også om utbrudd av opprivende fiendskap med Senterpartiet.

Åpen og litt lukket. Etter Frp-provokasjoner har den klassiske sentrumsposisjonen derimot blitt enda mer attraktiv i KrF. Innad i partiet går spennet fra partiveteran Kjell Magne Bondeviks råd om ikke å velge side til dem som drømmer om plass i Ap-regjering og til alternativet fra forrige økt med makt: Trepartialternativet av Høyre, Venstre og KrF – med Frp på sidelinjen.

En undersøkelse i Dagbladet nylig viste at nettopp denne løsningen både Venstres og KrFs velgere elsker aller mest. Men flere KrF-strateger vil ha større spillerom – og mulighet til å inkludere Ap. Dermed går det trolig mot en KrF-modell som verken er helt åpen eller helt lukket. Og som ikke gir Frp noe siste ord.

LES OGSÅ: Ingen krise for Venstre om CO2-bråk sender Frp ut av regjering

Venstres frykt. I Venstre er toppene nervøse for en åpen modell. Skulle KrF eksempelvis vedta Høyre, Venstre og KrF som førsteprioritet, men samtidig ha formuleringer om sekundære åpninger, så smaker det «plan B». Med Venstre-blikk er dette en lissepasning til dem som setter ut vinglerykter.

Venstre-profiler mener KrF i så fall undergraver troverdigheten til et Høyre/Venstre/KrF-alternativ. Selv om kommentatorer mener Frp vil skyte alternativet ned, tror Venstre det kan bygges opp til realisme. Men da må også KrF virkelig ville dette. Nederlagsdømte konstellasjoner har inntatt regjeringskontorer før.

Regjeringslysten. Der Venstre driver pragmatisk miljøkamp på lag med det moderne, forventes KrF fortsatt å være vaktmannskap for utvalgte verdier. Da er plass i regjering etter hvert avgjørende for at KrF skal kunne betjene et motkulturelt grunnfjell – og ha makt til å bremse farer innenfra.

For mange KrF-topper overstiger regjeringslysten nå blokkgrensene. Men denne veien har Venstre angst for.