‘Molle er og blir jenta mi, med sin Alzheimer’

– Denne hånda er god å holde i!

Ester, eller Molle som ektemannen kaller henne, tar et fast grep om sin kjæres høyre hånd. Med den venstre styrer han den lille Yarisen med automatgir på veien fra Solgården sykehjem i Asker til kafeen i Sørkedalen.

– Din hånd er like god, svarer han.

Bilen er blitt deres nye fellesarena etter at Odvar 14. desember i 2010 måtte innse at samlivet i huset i Asker ikke kunne fortsette.

– Den dagen fikk hun plass på Solgården. Da spørsmålet om jeg aksepterte tilbudet kom, gråt jeg. «Skal jeg svikte nå som vi har holdt sammen i 65 år», tenkte jeg. Den dagen var det som om en vegg falt ut av hjemmet vi hadde delt i så mange år.

Glemt det meste. 90-åringen forteller sin historie fordi han ønsker å fjerne tabuene som han mener eksisterer rundt demenssykdom. Derfor har han skrevet boka Tom stol - tom seng, Alzheimer og samliv. Og derfor har han latt journalister fra ulike medier bli med på ekteparets bilturer.

Annenhver dag henter han Molle på sykehjemmet. Turen er målet, og på gode dager lokker han fram svar på spørsmålene han stiller for å prøve å aktivisere det som er igjen av hukommelse.

Denne torsdagen skinner septembersola fra skyfri himmel når Odvar kommer ut fra sykehjemmet med sin kjære.

– Jeg tror det skal gå bra i dag. Hun er i godt humør, sier han før han hjelper Molle inn i bilen.

– Husker du hvordan du fester selen?

Molle prøver. Men å finne selelåsen går langt utover hennes fatteevne nå. Kvinnen som startet sin lærerutdannelse da da den yngste av fire barn var to måneder, og som gikk ut med beste karakter, hun som var en populær ungdomsskolelærer i en årrekke og som satt i menighetsråd og var aktiv i kirken, og som holdt hus og hjem i orden, har glemt de fleste praktiske ferdigheter.

– Hvor mange er vi i bilen i dag, sier han og forklarer:

– Vi er to foran og to bak. En journalist fra Vårt Land og svoger Bjørn. Hvor mange blir det?

– Fire, svarer hun til hans tilfredshet.

Fjellet. Odvar fører samtalen. Han beskriver stedene de passerer. Spør om hun har vært der før, om hun husker huset til onkel Lars og tante Randi når de farer forbi. Hun gjør ikke det.

Men på stikkordet Lifjell lyser hun opp.

– Du har gått mye på fjellet, prøver han.

– Ja, med Odvar.

Når fjellet kommer på tale, trigger det tankene på barndom og gården hjemme. Da husker hun plutselig flere navn og hendelser.

– Hvor gammel er du nå, da, spør Odvar.

– Ja, hvor gammel er jeg, Odvar?

– Du er født i 1922.

– Si det, du, bønnfaller hun.

Kristne sanger. Kassetter med kristne sanger er fast ritual under bilturene. «Jeg vil gi deg o Herre min lovsang» toner ut i bilkupeen.

– Kan du den?

– Jeg kan den ikke.

– Hør på denne, da. «Det er makt i de foldede hender». Den kan du?

Og da synger Molle med: «Kall på meg og du hjelpen skal få».

Samtalen pensles over på ulike kirker der de sammen har vært aktive.

– Du var jo med i menighetsrådet i Asker kirke. Husker du det?

– Å, ja. Sammen med deg.

Alene i kirken. Omland forteller at han i det siste har vært i kirken alene, på plassen de brukte å sitte sammen.

– Det er fremmed for meg, sier hun.

Når ektemannen begynner å snakke om troen de har delt gjennom hele samlivet, er det som en ukjent verden for henne.

– Jesu himmelfart, den husker du?

– Nei, det har jeg ikke hørt.

– Ble han ikke korsfestet?

– Nei.

Stambord. Oddvar blir stille en stund før bilen stanser utenfor et hyggelig landhandleri i Sørkedalen. Der inne følger han Molle til stambordet før han handler rullekake og wienerbrød. Hun viser stor glede, spiser godt og koser seg med kaffekoppen.

Når han går for å handle litt i butikken, svarer hun villig på spørsmål.

– Hvorfor ble du begeistret for Odvar?

– Det har jeg ikke tenkt på. Det har jeg bare vært.

– Fordi han var kjekk, kanskje?

– Å, ja, sier hun og lyser opp i et stort smil.

– Han har vært helt ideell å være gift med. Jeg har ingen ting å klage på. Det føles ikke som vi er gamle.

– Savner du ham når han ikke er i nærheten?

– Hvis det er så langt at jeg ikke kan nå ham.

Når vi snakker om jobben hennes – hun underviste blant annet i kristendom – blir Israel tema.

– Du er glad i Israel?

– Å, ja. Det er en del av Bibelen. Jeg har vokst opp med Bibelen.

– Troen er viktig for deg?

– Å, ja!

– Er alt for meg. På hjemturen er Ester Omland sliten. Hun sitter der taus, med sin hånd i hans.

Av og til sier hun:

– Odvar er alt for meg. Odvar er i min bevissthet hele tiden. Hvor skal vi nå? Hvor skal vi sove?

– Der vi pleier å sove, avleder han.

Bilen stanser utenfor inngangen til sykehjemmet. Han hjelper henne med selen. Gir henne stokken. Hånd i hånd går de tunge trapper til tredje etasje. Han behersker kodene for at dørene skal åpne seg.

Vel framme på hennes avdeling kommer en sykepleier dem i møte og følger Ester til toalettet. Odvar snur seg raskt og går. Uten å si adjø.

– Da blir hun så urolig. Vi gjør det sånn. Når hun kommer ut fra rommet igjen husker hun ikke at jeg har vært her.

Sterke personligheter. Hjemme i huset i Asker forteller han mer fra et langt samliv, og fra de siste tunge årene.

– Vi var i samme ungdomsmiljø på bedehuset. Siden har vi holdt sammen i gode og selvsagt noen vonde dager også.

Omland forteller om to sterke personligheter og uenigheter.

– Det verbale kunne være heftig. Vi har hatt stunder som var vanskelige, men det var aldri snakk om separasjon. Troen, pluss at vi har elsket fjellturer, har holdt oss sammen. Og selvsagt hjemmet med fire barn, barnebarn og oldebarn. For oss har det vært viktig med hvert vårt yrke slik at vi kunne være litt fra hverandre.

90-åringen har jobbet i administrative stillinger hele yrkeslivet. I tillegg har han vært aktiv i Kristelig Folkeparti og Kirkens Mannsarbeid. Han ble pensjonist i 1989, hun to år tidligere.

– Frokostene på den tiden var ubetalelige. Molle har alltid vært en god korreksjon og en god samtalepartner.

Etter hvert begynte hun å bli glemsk. Dagligdagse gjøremål, som å kle på seg og spise, ble uoverkommelige. Da var hun 85.

– Til slutt måtte jeg hjelpe henne med det meste. Mate henne. Få henne i seng. Hun ble urolig og engstelig, og samtalene kom stadig oftere inn på mammaen og broren.

– Hva sa legen hennes?

– Hun ville ikke til legen. Da jeg til slutt fikk «narret» henne dit, gikk alt raskt. Alle mente jeg måtte si ja til tilbud om sykehjemsplass for at jeg ikke skulle bukke under selv. Jeg var sliten, fryktelig sliten.

– Spesielt forhold. – Hvordan tar dere vare på forholdet deres nå som dere bor fra hverandre?

– Vet du, vi var ikke så flinke til å gi hverandre kjærtegn før. Nå omfavner vi hverandre stadig. En dag fikk jeg et ark fra betjeningen på sykehjemmet. Molle hadde skrevet: «Odvar Omland, du er verdens beste mann». Det er blitt et spesielt forhold, en forelskelse rett og slett.

– Bare idyll, med andre ord?

Den gamle mannen smiler vemodig.

– Hun kan være sjalu også. En gang hadde vi nattverd på rommet hennes. Hun hadde sett at jeg hadde snakket med den kvinnelige presten. Da ville hun gå. Jeg har aldri opplevd henne slik tidligere.

I ensomme stunder søker Omland trøst i tastaturet. Han skriver daglig.

– Facebook har blitt min arena mot ensomhet. Der har jeg kontakt med mange som bryr seg.

– Hvilke råd vil du gi til andre i samme situasjon?

– Det er så individuelt, men jeg har alltid tenkt at det følger velsignelse med å holde sammen når sykdom rammer. Familien er samfunnets grunnvoll. Nå ser jeg henne annenhver dag. Thomas Sjödin, den svenske pastoren og forfatteren som vet mye om omsorg og sorg sier: «Du må hvile for å greie å gi omsorg». Det hjelper meg.

– Får du nok hvile?

– Jeg ble sliten mens hun var hjemme. Men etter at jeg har fått denne rytmen, har jeg mulighet til et meningsfullt liv. Jeg vil ha så mye å gjøre at jeg ikke så ofte kjenner på ensomhetsfølelsen.

– Hva tenker du om dagene som kommer?

– Molle er og blir jenta mi, med sine grå hår, med Alzheimer. Allikevel er hun den 18-årige jenta jeg ble kjent med.