Snuoperasjon ble starten på Sjømannskirkens suksess

ABERDEEN/EDINBURGH/LONDON/OSLO: – Sjømannskirken har gjennom 150 år vært flink til å snu seg rundt og endre på ting. På 1970-tallet ble organisasjonen rammet av to kraftige utfordringer: Sjømannsmisjonen mistet både brukergruppen og de fleste støttespillerne, oppsummerer historiker Silje De Amoriza.

Sammen med kollega Ingrid Myrstad i Historikarverksemda har hun hatt frie hender til å studere fortiden og dagens utfordringer. Når Sjømannskirken i helgen feirer 150 år som organisasjon, er kong Harald som organisasjonens høye beskytter med og kaster glans over en av Kristen-Norges største suksesshistorier.

Endring. Mye av bakteppet handler om endring:

• Den gamle målgruppen – sjøfolk – er nesten borte, men nye har kommet til.

• Den gamle grasrota – foreningene – forvitrer år for år. Organisasjonen jobber intenst med å skaffe seg nye støttespillere gjennom andre medlemskapsformer og endret organisering av medlemsdemokratiet.

• Organisasjonen har på langt nær mistet sin opprinnelige hovedinntektskilde – innsamlede midler – men har samtidig lyktes i å skaffe ny finansiering.

– Skipsfartskrisen bidro til at sjøfolkene i stor grad forsvant fra det norske yrkeslivet i 1970- og 1980-årene. Da mistet Sjømannskirkens hjemmearbeid mye av sitt opprinnelige eksistensgrunnlag, og antallet foreninger gikk nedover, sier Silje De Amoriza.

Studietur. Historien om det som i dag heter Sjømannskirken, startet i havnebyen Leith, i dag en del av Edinburgh, høsten 1863. Presten Johan Cordt Harmens Storjohann var i Skottland for å studere frikirkeligheten der. Da kapteinen på en av de norske båtene som lå til havn oppdaget at det var en norsk prest i byen, ble Storjohann bedt om å holde gudstjeneste om bord. Det ballet på seg med samtaler og skipsbesøk, og ideen om sjømannsmisjonen var født.

Etter et mislykket forsøk på å få Det Norske Misjonsselskap med på laget, trommet Storjohann sammen ti menn i sokneprest Walnums lysthus i Bergen – 31. august 1864 – for å samtale om «sjømennenes åndelige velferd». De var ti menn, benket rundt et bord. Blant dem var prester og kjøpmenn, en skoleinspektør og en kaptein.

Kvinnebevegelse. Møtet ble starten på en folkebevegelse, i stor grad en kvinnebevegelse, av enorme dimensjoner. Ingen kristelige foreninger favnet så vidt og bredt som sjømannsmisjonsforeningene, og på det meste var det mer enn 3.500 av dem i Norge. De finansierte 80 prosent av den etter hvert meget omfattende verdensvide virksomheten.

I dag utgjør inntektene fra de 279 gjenværende foreningene knapt 1,2 prosent av driftsbudsjettet, konstaterer historikerne som det siste halve året har gjort et dypdykk i den nære og mer fjerne historien til det som offisielt heter «Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet».

Suksess. – Er snuoperasjonen som Sjømannskirken har måttet gjennomføre de siste tiårene også en suksesshistorie?

– Ja, det vil jeg si. Det har i denne perioden foregått en sterk profesjonalisering av organisasjonen. I det store og hele har grepene vært vellykkede. Hvis disse endringene ikke hadde skjedd, ville Sjømannskirken knapt ha eksistert i dag. Målgruppene ble omdefinert, Sjømannskirken fikk et slags offentlig mandat til å være Norsk kirke i utlandet. Og organisasjonen har funnet andre inntektskilder enn den tradisjonelle bærebjelken, svarer Silje De Amoriza.

Veteran. Jan Hordvik (73) er en av veteranene i Sjømannskirken: Han dro til sjøs som 15-åring, i 1956, og gjorde som hans mor hadde sagt: Gikk på kjerka i New Orleans.

– Men det er jo ikke lenger en sjømannskirke som det opprinnelig var, så den bærer egentlig falskt navn. Den heter jo også «Norsk kirke i utlandet», men den flyter på å være «Sjømannskirken», sier sjømannen som siden han gikk i land i 1970 har vært engasjert i organisasjonens forenings- og kretsarbeid.

– Sjømannskirken er jo for enhver nordmann som befinner seg i utlandet, men i dag er det mest arbeid blant turister, selv om det er enkelte sjømannskirker der de besøker nordmenn i handelsflåten eller i olje- og supply-virksomhet.

Utvidet virksomhet. I løpet av Hordviks tid i organisasjonen har sjøfolkene fått en stadig mindre rolle i organisasjonens virksomhet. Det plager ham. Han understreker at han ikke har noe imot nye målgrupper, men mener utviklingen har skjedd for mye uten medlemmenes involvering og velsignelse.

– Nye tider krever nye metoder, men vi må ikke miste kontakten med grasrota.

Sjømannskirken har nå «alle nordmenn i utlandet» som målgruppe. Virksomheten retter seg særlig mot:

• Oljefeltene på norsk sektor og nordmenn tilknyttet olje- og gassnæringen rundt i verden.

• Klimanordmenn – landsmenn som oppholder seg i utlandet på grunn av klima; turister, langtidsboende og utflyttede landsmenn, ofte pensjonister.

• Øvrige nordmenn i utlandet: studenter, bistandsarbeidere, ansatte i militæret, utenrikstjenesten og annen type næringsliv enn olje og gass.

170 millioner. Totalinntektene til Sjømannskirken i 2013 var 170 millioner kroner. Hovedinntektskildene er knyttet til organisasjonens nye oppgaver. Det arbeidet som før hovedsakelig ble båret av innsamlede midler fra misjonsforeninger, har nå 78 millioner i statsstøtte.

Inntekter fra beredskapsavtaler med norske bedrifter i utlandet gir 15 millioner i kassen hvert år, og gavene fra næringslivet er på 16 millioner. Salg av produkter som lodd, aktivitetshefter og kalenderpakker gir 8,5 millioner.

Kjekt med besøk. – Når presten kommer, slipper vi alt og tar oss en kaffe, sier kaptein på «Havila Neptun», Trond Runar Solevåg (37) fra Ålesund.

Båten håndterer de enorme ankrene som brukes i oljeindustrien. To skift à 14 mann har fem uker på jobb og fem uker fri. Mens de venter på nye oppdrag fra oljeselskapene, ligger de til kai i Aberdeen.

– Trenger dere presten for å ta dere en kaffe?

– Nei, men det er nå kjekt med besøk, da.

Sosiale medier. Solevåg dro til sjøs som 17-åring i 1994 og har vært verden rundt i løpet av sine nesten 20 år på sjøen. Han nevner Rotterdam, New York, Houston og Kobe blant de havnene der han har hatt besøk av sjømannspresten.

– Men det var viktigere før vi hadde sosiale medier. Da jeg startet her i 2002, hadde vi ikke internett. Da var det kjekt å få aviser, følge litt med. Nå er det kanskje mindre viktig. Vi har også TV om bord, det hadde vi ikke før.

– Vil behovet for skipsbesøk fra Sjømannskirken forsvinne?

– For den yngre generasjonen er det nok mindre viktig, ja.

Nærmere hjemme. Kapteinens inntrykk bekreftes langt på vei av matrosene Tor Erik Nybø Selvik (23) fra Askvoll og Daniel Nysæther (26) fra Fosnavåg.

– Vi er ikke så langt hjemmefra som det man var før i tiden. Vi har telefon og Facebook tilgjengelig hele tiden, ja, generelt veldig god kommunikasjon, sier Selvik.

– Jeg vil tro at sjømannskirken var mye viktigere før i tiden, da folk var på sjøen i mange måneder, kanskje år, uten å se familien. Da var det viktig å ha noen å snakke med, sier han.

Alle slags folk. En del hundre sjømil lenger sør på den britiske øya, ligger St. Olavs kirke. Den første sjømannskirken i London ble reist i 1872, og dagens bygning ble innviet i 1926. 88 år senere står det fortsatt sjømannskirke på skiltet.

– Det er lite sjøfolk her, men ellers er det alle mulige slags folk, sier daglig leder og prest Torbjørn Holt og ramser opp fastboende nordmenn, folk som bor i byen noen år for å jobbe, studenter, turister og folk som er på jobb- eller studietur.

– Hva er det som trekker dem hit?

– Folk på korttidsopphold har gjerne lyst til å se en sjømannskirke og kanskje spise vafler, eller så har de en eller annen krise.

– Hva med de fastboende?

– For dem er dette det norske tilknytningspunktet. Nordmenn i London er veldig internasjonale, så det er hit de kommer for å ha kontakt med det norske.

– Hvordan tror du behovet for denne typen sjømannskirke påvirkes av at det er blitt så mye lettere å holde tett kontakt med Norge når man er i utlandet?

– Jeg tror denne typen kirke vil eksistere så lenge man har en stor og livskraftig koloni. Men effekten av å komme til et norsk sted forsterker seg desto lenger bort du kommer, så den vil være mye sterkere i Sydney og Pattaya enn i London.

Nytrimmet organisasjon. Når Sjømannskirken torsdag ettermiddag begynner sin generalforsamling, er det en nytrimmet og nyorganisert organisasjon som er samlet til forhandlinger – og deretter til en storstilt 150-årsfeiring.

Ledelsen har innsett at ny struktur trengs for at Sjømannskirken skal forbli en frivillig, medlemsbasert og demokratisk organisasjon.

Lenge hadde hver eneste lokalforening og hvert menighetsråd i Den norske kirke som ga årlig bidrag til arbeidet, rett til å sende en representant til generalforsamlingen. Slik er det ikke lenger.

Av de 75 delegatene til generalforsamlingen utgjør de frivillige på sjømannskirkene rundt i verden den største gruppen. De frivillige i arbeidet i Norge er sikret én tredel av stemmene. Resten av stemmene er fordelt mellom Sjømannskirkens ansatte, Den norske kirke og Sjømannskirkens hovedstyre.

Demokrati. Etter en lengre prosess ble ordningen for individuelt medlemskap i Sjømannskirken lansert 18. september 2013. Det nye på årets generalforsamling er at det er enkeltmedlemmer og ikke foreninger som velger delegater. Dette er organisert gjennom 13 regionale valgting, og stemmene har enten kommet inn på valgtinget, i posten eller ved stemmegivning på internett. 29 prosent av enkeltmedlemmene har deltatt i valget.

– Hvor godt fornøyd er dere med valgdeltakelsen, Espen Ingebrigtsen?

– Vi er kjempegodt fornøyd. 614 mennesker har avgitt stemme, svarer Ingebrigtsen som er leder av Norgesarbeidet i Sjømannskirken.

Han konstaterer at foreningene er kraftig redusert i antall, oppslutning og økonomisk betydning. Han anslår medlemstallet i de 279 eksisterende foreningene til om lag 1.200.

– Foreningsarbeidet har gått fra å være organisasjonens økonomiske bærebjelke til å bli et viktig frivillig engasjement. Det startes foreninger den dag i dag, men vi må likevel tenke nytt om hvordan folk skal møtes. Og vi må skaffe støttespillere på andre måter og med en annen tilknytningsform enn gjennom en forening, sier Ingebrigtsen.

– Står sterkt. Målet for jubileumsåret var å få 6.000 medlemmer. Det offisielle tallet per i dag er 2.192. Stadig nye omdømmeundersøkelser som viser at nesten alle har hørt om Sjømannskirken og at svært mange har et positivt inntrykk av arbeidet, gir optimisme i arbeidet med å verve flere.

– Sjømannskirken er godt kjent blant nordmenn, har et mye større publikum enn bare de som definerer seg som kristne og står sterkere enn Den norske kirke, mener historikeren Silje De Amoriza.

– Ja, vi har et stort potensial, og vi tror Sjømannskirken får mange flere medlemmer etter hvert. Tenk på alle som er på reise eller oppholder seg i utlandet for kortere eller lengre perioder og som stifter bekjentskap med Sjømannskirken, drømmer Espen Ingebrigtsen.