Nyheter

– Det ligger en velsignelse i å leve et enkelt liv

Les Min Tro-intervju med Odd Bondevik fra 2007.

Dette intervjuet sto på trykk i Vårt Land 22. desember 2007.

Fra bispekontoret i Molde ser vi ut over Moldefjorden, der Hotell Seilet danner silhuett mot en rødmende kveldshimmel, med Molde fotballstadion rett ved siden av. Bispegården ble flyttet for å gi plass til den.

Slik vil biskopen i Møre kirken skal være: villig til å flytte seg, med gamle rammer på trygt fundament.

LES OGSÅ: Odd Bondevik (73) er død

Radikal

«Konservativ biskop takker av», var nyhetsmeldingene da Odd Bondevik ga beskjed om at han vil bli pensjonist tidligere i høst. En merkelapp Bondevik selv er lite glad for.

– Det blir så meningsløst forenklende med disse stemplene som «konservativ» og «liberal». Bibelen er både radikal og konservativ, og det må vi også være, sier biskopen.

Konservativstempelet får han fordi han holder fast på kirkens gamle syn på homofili. Men han pådro seg også Kåre Willochs vrede ved å akseptere sivil ulydighet mot gasskraftverk og skuffet tidligere konservative venner ved å gå inn for kvinnelige prester.

Den som vil følge trendene, kan få det travelt med å snu, sier han, og forteller om sitt møte med sekulærteologien i England på 60-tallet. Da mente toneangivende teologer at religion er på vei ut, og at kirken måtte tilpasse sitt budskap til det.

LES MER: Biskop Bondevik (71) har giftet seg

Omveltning

Litt bortenfor bispe-kontoret i Molde ligger Rauma folkehøgskole, der Odd Bondeviks fetter Kjell Magne vokste opp. Slektskapet laget krøll da Odd var bispekandidat i Oslo. Hadde han blitt oslobiskop, ville han på sett og vis ha kommet hjem. For det er egentlig nordstrandgutt Odd Bondevik er. Men hans vestlandske skarring avslører at de første barneårene var i Sauda.

Faren, Kjell Bondevik, var rektor på realskolen i Sauda. Der vokste Odd Bondevik opp i et kristent miljø han opplevde som varmt og trygt. Det var hjemmeandakter med tekster av Ludvig Hope og Tormod Vågen, det var søndagsskole både i kirken og metodistkirken, det var møter og fester på bedehuset.

LES OGSÅ: Odd Bondeviks tjeneste i bilder

Men så kom det Odd Bondevik opplevde som sitt livs største omveltning. Da han var åtte år gammel ble faren valgt inn på Stortinget, og familien flyttet til Oslo. Først til Prinsdal, og så til Nordstrand. Det var en tøff overgang å komme fra et lite sted på Vestlandet til skole i hovedstaden. I tillegg ble moren hans syk.

– Jeg hadde en god oppvekst, men det var en skygge i den: mors sykdom. Det har fulgt med meg, en visshet om at livet er både lys og skygge.

Da Odd var 14 år gammel, døde moren. Det falt sammen med at gutten opplevde en troskrise.

– Om det var mors død som førte til det, vet jeg ikke. Det jeg husker, var tankeproblemene jeg hadde. Jeg var veldig interessert i vitenskap, leste atomfysikk og astronomi. Samtidig hadde jeg vokst fra søndagsskolen på Prinsdal.

LES MER: Biskop Bondevik: Pietisme er å gå mot strømmen

Åndelig hjem

Det ble KFUM-speiderne som berget troen for Odd Bondevik. Huset i Møllergata 1 ble hans åndelige hjem. Et miljø med mye humor og med sans for natur og friluftsliv som var godt å være i. Flere av lederne gjorde sterkt inntrykk. De hadde syn for at gutten hadde gaver som predikant.

– Da jeg var i 15-årsalderen, ga en av lederne meg en andaktsbok og ba meg lese høyt fra den. Etter hvert begynte jeg å legge til egne setninger, og snart holdt jeg hele andakten med egne ord.

Men det var ikke strake veien fram til å bli prest og misjonær av den grunn. Bondevik var blitt glødende interessert i språkvitenskap, han begynte på latinlinjen på Katedralskolen og ville bli språkforsker.

Men da han var klar til å søke på Universitetet, kom en av lederne i Møllergata og ba ham tenke over om han ikke burde bli prest.

– Det var en helt ny tanke for meg. Kort tid etter hørte jeg en radiopreken som jeg opplevde som en klar bekreftelse. Så ble det til at jeg sendte en søknad til Menighetsfakultetet.

LES MER: Biskoper vil ha ny diskusjon om gjengifte

Ba om tegn

Dette er et eksempel- på hvordan Odd Bondevik har opplevd Gud lede ham på livsveien. Det skjedde også da han var ferdig med teologistudiene. Bibelselskapet kalte ham til å bli bibeloversetter og det var fristende for en språkinteressert teolog. Men i sitt stille sinn hadde han tenkt på å bli misjonær.

– Jeg har alltid synes at det er viktig- å legge slike viktige valg fram for Gud i bønn, og også at andre ber for meg. Jeg er ikke noen Einar Lundby, og jeg vil ikke lage noe mønster for andre, men jeg ba om et tegn.

Den formiddagen han skulle bestemme seg, trakk han tekst for eksamenspreken. Det viste seg å være misjonsbefalingen. I morgenandakten på Menighetsfakultetet den dagen var teksten om Paulus' kall til å bli misjonær. Så trakk han fag for muntlig eksamen. Det ble misjonsvitenskap. Og samme morgen kom en professor og spurte ham om å anmelde en ny bok om misjon.

Han sa nei takk til Bibelselskapet, og ble misjonær i Japan. Senere ble han generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap, noe han var helt til han ble biskop i Møre i 1991.

LES OGSÅ: Langer ut mot «feige politikere»

Nåden

– Hva gjorde årene i Japan med deg?

– Det er mye man kan trekke fram. For eksempel lærte jeg at det er andre måter å være kristen på enn den norske bedehuskristendommen. Men det viktigste var nok at jeg fant essensen i hva kristentroen er. Japan var jo et avansert land, teknisk og materielt lå de foran- oss, og mange i menigheten var vel så godt utdannet som meg. Det var mange gode og moralske mennesker, og en gammel og forfinet kultur. Så hva var det egentlig jeg hadde å by dem? Det var egentlig bare én ting: evangeliet om nåden i Jesus.

– Hvorfor er nåden viktig?

– Det var hva jeg skjønte da jeg var 16 år, og som bare er blitt en stadig dypere erkjennelse: Budskapet om nåden i Kristus og syndenes forlatelse er helt avgjørende for oss. Det preket jeg om i Dom-kirken så sent som på søndag.

– Men når du kommer med syndenes forlatelse, så hører folk at du dømmer dem som syndere?

– Verken i Japan eller i Norge kommer folk til kirken fordi de er i syndenød. De søker fellesskap og mening i livet. Syndserkjennelse er noe som kommer i møte med Guds ord. Luther opplevde at han sto for den himmelske dommer og skalv. I våre dager er domstolen flyttet ned på jorda. Vi står til ansvar for krav og forventninger, alt vi skal leve opp til. Folk trenger forløsning og nåde. Jeg tror -behovet for nåde og forsoning ligger like under overflaten hos svært mange. De trenger bare å få høre det.

Kreftoperert

11. september- 2001 satte Odd Bondevik seg i bilen sin i Kristiansund. Han skrudde på bilradioen og hørte meldingen om hva som var skjedd i New York. Han kom rett fra legen, som hadde stilt diagnosen kreft.

Noen uker senere talte han på gudstjenesten i Domkirken i Molde.

- Teksten var om de fire som bar vennen sin til Jesus. Mens jeg sto på prekestolen, fikk jeg en innskytelse, og improviserte noen ord om det å være såkalt personlig kristen. Troen skal nok tilegnes personlig, men hvis det er alt vi har å si, kommer vi i fare. Troen er ikke bare avhengig av meg, vi tror i et fellesskap der vi bæres av hverandre. Troen kan ikke være bare min tro.

Noen uker senere ble denne prekenen en personlig livserfaring. Han lå på sykehuset etter kreftoperasjonen, hadde tapt mye blod og var svak. I tillegg kom depresjonen og maktesløsheten. Han orket ikke å be.

– Da testet jeg ut min egen preken. Jeg lot meg bære av andres bønn. Og jeg fikk en sterk opplevelse av at troen er noe vi har felles, den er ikke bare personlig. Det er ikke uten grunn at vi sier «La oss bekjenne vår hellige tro».

Gåten Gud

For et par år siden kom det ut en bok med et utvalg av Odd Bondeviks foredrag. Den hadde tittelen Gåten Gud.

– Da jeg var i en høykirkelig menighet i England, opplevde jeg at hele menigheten falt på kne da de leste ordene i trosbekjennelsen «Guds sønn ble menneske». Jeg ble stående alene igjen, for jeg var ikke forberedt. For meg ble det en sterk påminnelse om det gåtefulle og ubegripelige, det som vi bare kan falle på kne for. At Gud ble menneske, forsoningen på korset, selve gudsriket alt dette er store mysterier som jeg ikke begriper. Ikke minst dette at Gud skaper i skrøpelighet, at han bruker meg nettopp når jeg mislykkes.

Har du noen eksempler på det?

– Da jeg var student, hadde jeg lovet å preke på en påskeleir. Like før kom jeg inn i en dyp troskrise, og det føltes umulig å stå fram og preke. Men det var for sent å trekke- seg. Så jeg leste opp min ferdigskrevede tale, følte nesten jeg sto ved siden av meg selv og betraktet han som leste. Og så får jeg se at ordene treffer- tilhørerne. Noen begynner å gråte. Det var både ydmykende og oppmuntrende.

- Jeg forsto at det ikke er meg det kommer an på.

Stillheten

– Blir det ikke for mye meninger og standpunkter, og for lite undring og ydmykhet i det kirken står fram med?

– Jo, her må jeg nok ta selvkritikk for en del jeg har vært med på også på det siste Kirkemøtet. Jeg tror at vi er blitt for opptatt av etiske problemstillinger, at vi trenger å finne veien tilbake til stillhet og konsentrasjon. Selv nyter jeg mer og mer stillhet. Og også å kunne be, ikke bare med formulerte ord, men i ordløs stillhet. Det er jo et gode med å bo alene, at jeg får bedre anledning til det.

– Burde vi mer forkynne kallet til å leve alene?

– Jeg tror ikke jeg har noe slikt kall. Det var bare slik livet mitt ble. Men det har vært altfor mye opplest og vedtatt at en prest skal være gift. I det hele tror jeg mange -enslige opplever mye uforstand. «Du har jo så god tid», sier folk, og tenker ikke på at også enslige trenger tid for seg selv og tid med venner. Det er heller ikke så kjærkomment når noen setter seg i sving for å skaffe en ektefelle. Det burde i alle fall være større respekt for et slikt valg. Men jeg føler det er blitt mye bedre de senere årene.

Moralsk sur nedbør

Samfunnsengasjement fikk Bondevik tent allerede i Japan, i møte med den radikale studentbevegelsen der. Mange kristne var betenkte over samfunnskritikken, men Bondevik opplevde at den var berettiget. Å verne de fattige og undertrykte er kirkens klare mandat fra Jesus selv. Å ta vare på skaperverket er menneskehetens grunnleggende bibelske kall.

– Men det må være glede over skaperverket som driver oss. Miljø-engasjement må ikke bli en form for moralsk sur nedbør. Der har jeg kanskje gått for langt noen ganger. Da jeg var med på å underskrive Lausannepakten i 1974, lovet jeg å ha en enkel livsstil. Det har jeg prøvd å følge opp. Det ligger en velsignelse i et enkelt liv.

Trygghet

Jesu råd om å ikke ta med seg for mye bagasje, opplever biskopen nytten av nå som han er i ferd med å pakke. Han skal tilbake til Nordstrand. Sirkelen er sluttet, og det er tid for å trekke de lange trådene.

Tryggheten er det helt grunnleggende ved å være kristen. Det betyr ikke at jeg ikke kan føle meg utrygg og redd. Jeg har mange ubesvarte spørsmål. Men i bunnen ligger vissheten om at Jesus er en venn som aldri stikker av, og som vet hva livet handler om, sier han.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter