– Det fryktelige kan skje alle – også den perfekte

Gunhild Stordalen, kona til investor og forretningsmann Petter Stordalen, har fått påvist den livstruende og sjeldne sykdommen systemisk sklerodermi. I helgen valgte ekteparet å fortelle sin historie i Dagens Næringsliv.

LES MER: Gunhild Stordalen er alvorlig syk

– Tragiske diagnoser stilles hver eneste dag. Og jeg tror på åpenhet. Jeg tror det er lettere å takle en sorgreaksjon og sørgeprosess hvis man kan være åpen og dele det. Dessuten håper jeg at det kan være med på å gi styrke til andre i samme situasjon. Det gjelder for oss også. Skal man bære alt alene, blir det tyngre, sa Gunhild Stordalen til avisen.

LES MER: Ville ikke innse at hun var alvorlig syk

– Hipp hurra for Gunhild

For noen år siden ble lege Per Fugelli alvorlig kreftsyk. Også han fortalte om sykdommen i media.

– Hva betyr det for oss, som samfunn, at kjente folk deler sin opplevelse om det å være alvorlig syk, Fugelli?

– Jeg tenker hipp hurra for Gunhild som forteller om dette, og som føler at det er riktig å dele det hun opplever. Samtidig er det viktig at det ikke blir en forventning i samfunnet om at man må fortelle åpent om sin sykdom.

LES MER: Per Fugelli sier kreften har gitt ham frihet

– Hvorfor det?

– Vi alvorlig syke er veldig forskjellige. Noen er helt åpne slik som meg og Gunhild, andre vil ikke si noe. Begge deler må være greit. Alle må få takle alvorlige sykdommer på sin egen måte.

LES MER: Per Fugelli får Fritt Ord sin pris

Fryktelige ting kan skje – uansett

– Hva betyr det at Stordalen, som tilsynelatende er «perfekt» og har alt, er åpen om at hun har en så alvorlig sykdom?

– Jeg har veldig stor tro på at vi prøver å løfte frem det ærlige mangfoldssamfunnet. Derfor synes jeg det er veldig fint at Stordalen forteller. Mange prøver å få oss til å tro at vi lever i et glansbildesamfunn. Men ingen er supermann. Hun minner oss om at vi er må vi være forberedt på at det fryktelige kan skje, uansett hvor vellykket, rik, veltrent og fantastisk man er. Menneske kan ikke bestemme sin egen skjebne.

Ville ikke spille skuespill

– Hvorfor ville du væren åpen om din sykdom?

– Det er slitsomt å være skuespiller, late som og skjule. For meg har det gjort sykdommen mye lettere at jeg kan være ærlig med dem jeg har rundt meg.

– Hva tror du historier, som din egen og Stordalens, kan betyr for andre som har alvorlige sykdommer?

– Jeg har, i løpet av min sykdomstid, skrevet mye, om det å godta at døden kommer. Og for første gang i livet har jeg virkelig følt at jeg har vært til nytte. Jeg får prospektkort med snirklete gammel skrift, e-poster og sms-er, fra folk som har funnet hjelp og trøst i det jeg har skrevet.

Servere bløff

– Er det mer åpenhet enn før, til tross for at vi stadig hører om det retusjerte glansbildesamfunnet?

– Det er begge deler. Reklamebransjen forsøker å innbille oss at det går an å leve perfekte liv, uten flekker. Det er jo ikke sant det er en bløff. Men selv med all skjønnmaling synser jeg det er noen positive endringer. For eksempel – for 50 år siden, om man hørte ordet kreft, vrimlet det av fordommer og stigmatisering. I dag er det en helt annen åpenhet og ærlighet rundt kreftsykdom.

– Hvorfor tror du folk føler at det dere forteller hjelper dem?

– Fordi det viser frem at livet er vanskelig og at man ikke er alene om det. Jeg håper det hjelper folk med selv å være åpne, ikke nødvendigvis utad, men med seg selv. Jeg tror det samme vil gjelde for Stordalens historie.

Urettferdig klode

– Hva er hellig for deg?

– At vi alle, hver eneste en av oss forsøker å jobbe for å skape rettferdighet i verden. Jesus ville kalt det nestekjærlighet, sosialisten vil kalle det solidaritet.

– Hva er vår tids tabu?

– Det er å se modig og uhyggelig i øynene hvilken forbrytelse vi i de rike landene gjør mot resten av verden. Vi vil ikke ta inn over oss, hvor urettferdig fordeling vi skaper i verden og hvilke konsekvenser det har for andre på kloden, at vi skal leve i luksus.

Er navlebeskuende

– Hva er det rareste du har hørt om deg selv?

– Det som stemmer minst med mitt eget selvbilde det er at jeg er en forfengelig navlebeskuer. For det er så langt fra mitt eget selvbilde. Jeg har alltid være lite engasjert med selv, nesten manglende anlegg til å tenke på meg slev eller hvordan jeg virker på andre.

– Hva ber du om tilgivelse for?

– Å svare dette er sikkert ikke til min fordel. Men jeg tror aldri jeg har gjort noe sikkelig stygt. Jeg har gjort små ting så klart, men ikke noe så alvorlig at dette store ordet tilgivelse kan bli aktuelt.

– Hvem ville du heller snakket med akkurat nå?

– Aksel, sønnen min som nettopp har skrevet en bok om meg. Han gjør seg på en måte til en st. Peter. Jeg vil gjerne spørre ham om hva konklusjonen hans var, om jeg ville sluppet inn i himmelen, og håpet han ville si ja.