Ba tiggerne inn

Tre unge rumenere og en norsk 50-åring tar en pause i arbeidsøkten på kunstnercampen i Fredrikstad. Bordet i campingvognen dekkes med fiskekaker, tomater og kneippbrød.

Plastflasker avkuttet på midten fungerer som kopper, og fylles breddfulle med tyktflytende kokekaffe.

Av de tre rumenerne i campingvognen denne sommerdagen 2014 er Marius Visan (19) den eneste som bor her. Men det er ikke lenge siden femten av hans landsmenn hadde fast bopel her - på plassen Fredrikstad-kunstneren Ingar Aasen kaller hjemme. Enda flere har vært innom: Til tider har opptil 40 omreisende spist og sovet på jordet i skogholtet øst i Fredrikstad.

LES OGSÅ: Dette blir ikke ulovlig

Inviterte tiggerne hjem

Aasen, som går under kunstnernavnet «Art Ranger» er blant dem som ser gull der andre ser skrot. Et gammelt bildekk blir kunst, en plastflaske kaffekopp. Kanskje var det overbevisningen om at alt og alle har sin plass, sin mening, som gjorde at Aasen så en kamerat der andre så en skitten sigøyner, arbeidskraft der andre så en tigger med en kopp.

Pennen gikk varm i lokalpressen da tiggerne ankom Østfold-byen for noen år tilbake. Mange lot seg provosere av pappkoppene på gaten og søppelet på offentlige steder. Aasen var mer plaget over tanken på at folk sov i snøfonner under presenninger. Snarere enn å ønske dem ut, inviterte han dem inn.

Hvordan tar et slikt valg form? Aasen har grunnet en del på dette. Han tror mye kan forklares med ­­at han føler han forstår romfolket.

– Jeg tenker litt som sigøynerne. Kjenner meg igjen i dem. Folk flest tenker ikke på samme måte, sier Aasen.

Elsket og utskjelt

«Folk flest» kaller heller ikke en campingvogn, omkranset av nettinggjerder overstrødd med militæreffekter, for «hjem». Mannen som lot 15 tiggere flytte inn er elsket og utskjelt blant folk i området: Mens rike investorer flokker seg for å kjøpe kunsten hans, og barnehager stikker innom på besøk, skjeller andre ham ut for å være provokatør og okkupant.

Kommunen ser hjemmet hans som «okkupert, kommunalt område», Aasen ser det som en «fristad». Her har han bodd og virket halve livet - stort sett alene. Å slippe romfolket inn, var ikke ensbetydende med at han syntes valget var lett. Selv omtaler han dem som sigøynere: «Skal man kalle dem romfolk, må det være romslighet man viser til», mumler han og utdyper:

– Sigøynerne er noen hissigpropper. De har ødelagt mange ting her på campen, uten å spørre om de kan bruke dem. Satt seg inn i biler de ikke har forutsetning for å kjøre og krasjet dem. Man må ha et åpent sinn for å leve med dem, ler han og tilføyer:

– Her på campen går det greit. Det er nok vanskeligere å ta dem inn i villaer og rekkehus.

LES OGSÅ: Gråter over tiggeforbud

De gode hjelperne

Like fullt gjør noen det òg. En fersk studie fra Nova (Norsk senter for forskning, aldring og velferd) har kartlagt innsatsen frivillige organisasjoner og privatpersoner gjør for utenlandske tiggere i Norge.

Arbeidet de legger ned er ikke ubetydelig. Forskerne kaller dem «samaritaner», organisasjonene og privatpersonene som føler kallet om å hjelpe. Uten dem hadde det vært vanskelig for tiggerne å overleve gjennom norske vintre.

– Tilbud om dusj, matservering, overnatting, klesvask og rådgivning - og en opplevelse av vennlighet. Den frivillige innsatsen er imponerende. Man kan jo bare tenke seg hvordan det ville vært dersom det ikke fantes, sier Nova-forsker Ada Engebrigtsen, som har ført forskningsrapporten i pennen.

Et enkelt «hei»

Dansekunstneren Sigmund Hegstad (26) er blant dem Fredrikstad-kunstneren kunne omtalt som «villa- og rekkehus-hjelperne». I et rolig boligområde på Mortensrud i Oslo bor Hegstad sammen med foreldre, søster - og sine to rumenske venner, Madalin-Florin Lupu (18) og Vasilica Croitoru (20).

Av de to var det Lupu Hegstad møtte først, en høstdag på Holmlia i fjor. På togstasjonen øst i Oslo ble 26-åringen nysgjerrig på gutten som smilte sånn der han satt og spilte trekkspill. Hegstad sa «hei».

– Vi ser så mange av romfolket i byen. Mange snakker om dem, men det er få som snakker med dem, sier han når han skal forklare hvorfor han stoppet opp den oktoberdagen.

– Han snakket til meg på en høflig måte. Jeg fortalte at jeg var sulten, og da kjøpte han en pølse til meg. Det var godt å møte ham, forteller Lupu.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Dørstokkmila

Veien fra «hei» til «velkommen hjem» var lengre. Etter mange år i utlandet hadde Hegstad flyttet tilbake på gutte­rommet, for å etablere seg som frilans dansekunstner. Dørstokken tiggerne skulle krysse over var foreldrenes, ikke hans egen.

Fra spørsmålet først kom opp, til avgjørelsen ble tatt, hadde Hegstad, søsteren og foreldrene en rekke diskusjoner: Hva begir vi oss ut på om vi sier ja til dette? Hvor mange innebærer det, hvor mange netter? Med andre ord: Når man først sier ja, hvor setter man så grensen?

I ettertid beskriver foreldre og søster hvordan pragmatiske hensyn fikk avgjøre.

– Det begynte å bli kaldt ute, og spørsmål om hvor Lupu sov begynte å komme opp. Vi fikk høre at Kirkens Bymisjon stort sett ikke hadde plass, der kvinner og eldre får førsteprioritet på vinteren, forteller Sigmunds mor, Ingebjørg Baklid Hegstad (62).

Slik startet en familieavtale utenom det vanlige: Familien Hegstad åpnet døren for tiggerne. Kirkens Bymisjon skulle fortsatte å være det primære oppholdsstedet, men på netter de ikke fikk plass, skulle rumenerne få komme til Mortensrud - maks to på samme tid.

I forkant hadde nølingen gått begge veier. Første gang Lupu kom for å sove i tomannsboligen, ville han ha vennen Vasilica med.

– Jeg tror ikke at han ville turt å komme alene. Tenk å bli med en fremmed mann som er åtte år eldre enn seg hjem. Moren hans var kjempeskeptisk, forteller Sigmund Hegstad.

Åpent hjem

I øverste etasje fant de sitt hjem. Lupu og Hegstad i hver sin seng på gutterommet, Vasilica Croitoru på sofaen i stuen utenfor. Her sov de i flere måneder, fram til været viste varmere sider. Det hender at alle tre er der samtidig, men mer sporadisk nå. Lupu tilbringer mye tid med å spille trekkspill i Strømstad, Croitoru har sovet mye i en park i Oslo. Og Hegstad flytter snart inn i egen leilighet.

– Noe av grunnen til at jeg flytter ut er at jeg ikke hele tiden vil be mor og far om mer. Tidspunktet for å kjøpe egen leilighet passer derfor godt, sier han.

Lupu og Croitoru flytter med ham, men det blir Hegstad som må dekke husrommets utgifter. Den avgjørelsen falt helt naturlig:

– Jeg er veldig mot tanken om at jeg hjelper noen som helst med det jeg gjør. Slik ser jeg det: Vi er født inn i en verden der ressursene er urettferdig fordelt. Det er ikke vår fortjeneste at vi i Norge har så mye. For meg handler det om å gi tilbake noe av det de egentlig burde hatt, sier han.

LES OGSÅ: «Som å sende alle rusavhengige til Jan Mayen»

Oppfylte en drøm

Å gi for å bøte på urettferdighet. For de fleste handler det om tiggerkoppen på gaten. Men hva med hjemmet eller soverommet - vår mest private sfære: Hvordan kan vi forstå dem som tar en slik avgjørelse?

– Slett ikke alle forstår det. Jeg har fått svært delte tilbakemeldinger på valget om å huse en tigger. Noen blir rørt og applauderer initiativet. Andre blir bare irritert.

Slik beskriver Birgitte Bjørnstad Sæbø reaksjonene på at hun tok en tigger inn i familiehjemmet. Tobarnsmoren gikk forbi rumenske Cosmin (20) på gaten, og endte opp med å la ham bruke gjesterommet i to måneder.

Sæbøs forklaring på det hun gjorde er enkel: Gutten så altfor uskyldig ut der han satt - hun mente han var for ung til å sitte alene. Cosmin fikk husrom og strøjobber hos venner og kjente. Nå har den foreldreløse 20-åringen lagt seg opp nok penger til å oppfylle drømmen sin: Bo i hjemlandet Romania, og utdanne seg til politi.

Taust, etisk krav

Enkelte har kalt Sæbø naiv, mens andre er overbevist om at det ikke er rett måte å hjelpe på. For Sæbø handler det ikke om noe av dette:

– For meg var det en etisk fordring, i filosofens Knut Løgstrups forstand: Et taust krav om å ta vare på hverandre. I det øyeblikket jeg møtte Cosmin, ble det veldig klart for meg at vi holder den andres liv i vår hånd, forklarer Sæbø.

Tobarnsmoren tror flere kunne gjort som dem - «en vanlig familie på Ski, uten noe mer overskudd enn andre familier».

LES OGSÅ: Berit Aalborg: «Majoritetens frihetsreform»

Menneskeverd

Men kan vi virkelig det? Og ikke minst: Bør vi? Hvor langt går vår etiske plikt som medmennesker? Slike spørsmål kaller på filosofene.

– Filosofen Immanuel Kants tanke om menneskeverdet. Det er svaret på vårt moralske ansvar i møtet med tiggere, sier filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder (UiA), Odin Lysaker etter en tenkepause.

Han forklarer:

– Kants tanke om menneskeverdet gir oss et moralsk ansvar for alle mennesker. Det stopper verken ved dørterskelen eller svenskegrensen. Verdighet handler om at alle er like mye verdt. Da kan vi ikke skille mellom dem som er mennesker og dem som «ikke» er det, sier filosofen og peker på at vi som samfunn har historiske erfaringer vi ikke vil oppleve på ny.

Filosofkollega og filosofisk praktiker, Morten Fastvold, ser litt annerledes på saken:

– Jo mer perifer relasjonen blir, jo mindre blir ansvaret for å hjelpe andre. Det naturlige er å ta mest ansvar for dem som står nærmest oss selv, som våre barn. Så kommer naboer og kollegaer og lignende, som man har et visst ansvar for. Med fjernere bånd minker ansvaret, sier Fastvold.

Filosofen mener vi ikke bør bli komfortable med å si at grensen for ansvar slutter ved personer man ikke kjenner. Samtidig tror han det er viktig at privatpersoner trekker grensen et sted.

– Hvis man støter på en person som trenger hjelp, er det greit. Men hva hvis det ligger masse folk og trenger hjelp - hva da? Kanskje kan man si at vi ikke skal fraskrive oss ansvaret, men at det må ta andre former, undrer filosofen.

Han peker på at vi da beveger oss inn i rent pragmatiske avveininger, som praktisk politikk.

Grensesetting

Når privatpersoner tar en tigger hjem, blir problemstillingene personlige.

Tilbake i Fredrikstad mener kunstner Ingar Aasen at det skal tydelige grenser til for å få et opplegg som de de har hatt til å fungere.

– Sklir reglene ut mellom oss, utnytter de det, innrømmer han.

De 15 rumenerne som var fastboende på campen hans, fikk overordnede regler å forholde seg til. Noen ting ser Aasen imidlertid bare gjennom fingrene med - fordi han forstår sigøynernes behov for egenrådighet og ikke å bli kontrollert. Det betyr blant annet at arbeidsdagen deres ofte ikke begynner før i ellevetiden, i periodene rumenerne jobber på kunstprosjekter for ham.

Dansekunstner Hegstad innrømmer at grensene blir vanskeligere å trekke når han nå flytter fra barndomshjemmet. Fastsatte regler utfordres på ny. De rumenske vennene hans har mange venner i byen, og han vet at også de vil fryse på gata. Forskjellen fra i vinter er at foreldrenes grenser ikke lenger kan skyves foran ham.

Ut av sirkelen

For familien Bjørnstad Sæbø går grensen ved hvem som slippes over dørstokken. Tre måneder etter at de møtte Cosmin, og en måned etter at han vendte hjem, tror familien at gjeste­rommet kunne blitt fylt på ny. Bare ikke av hvem som helst.

– Det var noe spesielt med Cosmin. Han var så ung, og var her helt alene. Det ville vært vanskelig for ham å klare seg på gata. I tillegg var han en person det var lett å opparbeide tillit til, sier hun.

Tobarnsmoren vet ikke om hun noen gang vil møte en «ny» Cosmin, men om han kommer slipper hun ham inn.

– Jeg har ikke noe mål om at det skal komme mange tiggere hit. Men vi må huske på at de som kommer rett og slett er folk som søker arbeid. De fortjener en ny start i livet, sier Sæbø.

LES OGSÅ: – Tiltak i Romania hjelper ikke dagens tiggere

Godt for oss

I eneboligen på Ski i Akershus mimrer hun om tiden med Cosmin sammen med vennene Merete Føyen Arnevåg (50) og Steinar Finholt (73). De to var blant dem som hjalp Cosmin med småoppdrag for å legge seg opp penger til utdannelsen. Pensjonist Finholt prøver å svare på hva møtet gjorde med ham:

– Når jeg ser tiggere nå, ligger spørsmålet i bakhodet mitt: Er det en Cosmin? Jeg ser litt grundigere på dem enn jeg ville gjort tidligere. Hvis jeg oppfatter at det kan være en ny Cosmin, stopper jeg i hvert fall opp og gir noe - eller kanskje stiller jeg noen spørsmål, sier pensjonisten.

Sæbø tror nordmenn har behov for tiggerne.

– Å forby tigging vil være å gå inn i en boble. «De andre» vil være noen vi ikke vil se - og ikke ser, fordi det skaper en uro i oss. Men jeg tror vi trenger å bli minnet på det.

Utvider rammene

Antropolog og menighetsutvikler i Oslo, Guri Riksaasen, har engasjert seg i tiggernes situasjon etter møtet med rumenske Elena Gheorghe. Vårt Land skrev om Gheorghe og Riksaasen i mai, i forbindelse med lovforslaget om lokalt tiggerforbud. Riksaaen mener møtet med tiggerne har gjort henne «mindre redd».

– Før var jeg redd for andres elendighet. Jeg syns det var vanskelig å forholde meg til det, sier hun.

Riksaasen opplevde at møtet med rumenerne ga «kjærligheten videre rammer»:

– Tidligere opererte vennskap og kjærlighet langs noen andre grenser. Nå er de grensene sprengt, og kjærligheten gitt større rom.

For Riksaasen gir muligheten til å gjøre en forskjell en spesiell mening i livet. Hun er også takknemlig for forskjellen Elena gjør for hennes liv. Det hender venninnen og mannen hennes overnatter. Når Riksaasen så kommer hjem fra jobb finner hun ofte huset i mye ryddigere stand:

– Jeg kan komme hjem og finne den svære haugen med klesvask plutselig strøket eller hengt opp. Sånne ting gjør en forskjell i livet mitt: Det har både Elena og jeg glede av, sier hun.

Trenger tiggerne

En kunstner, en tobarnsmor, en sosialantropolog, en ballettdanser - og deres venner og familiemedlemmer. De som vil gjøre en forskjell har ulike bakgrunner.

De som våger møtet med tiggerne kan få sansene skjerpet, tror Harald Hegstad (54). Han er far til Sigmund og professor ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.

– I det velferdssamfunnet som Norge er blitt, har vi nesten glemt hvordan vi skal opptre når vi møter nøden utenfor egen dør, sier han.


Hegstad mener at nestekjærligheten nærmest er blitt institusjonalisert de siste tiårene. Det norske samfunnet har blitt et land der hjelpen er rettighetsfestet og medmenneskene mindre nødvendige.

Samtidig tror han at det å kaste blikket på - og ta ansvar for - andres nød kan få noe til å løsne i oss.

– Det er sjelden vi ser mennesker i nød i Norge i dag. De utenlandske tiggerne har utfordret det statlige apparatets kapasitet. Dermed utfordrer de også oss. Tiggerne som kommer hit er som en oppvåkning for nestekjærligheten som har ligget i dvale, tror Hegstad. Nestekjærlighet på hodet. Etter at de ble kjent med tiggerne, begynte både far og sønn Hegstad å se den offentlige diskusjonen med andre øyne. Nå mener de debatten er uopplyst, og irriterer seg over politikere som prater om bakmenn og organisert kriminalitet - uten å ha snakket med tiggerne.

Derfor har Sigmund Hegstad tenkt å gjøre det han kan best: Han bruker dansen til å sette opp en politisk forestilling. I et nakent kirkerom i Holmlia kirke øver han og Lupu nå tre til fire timer daglig på å spille seg selv - i forestillingen Den barmhjertige samaritan som de ønsker å sette opp neste år.

– Vi trenger en annen innfallsvinkel for å forstå tiggere enn å lese statistikk og rykter om ­organisert kriminalitet. Målet med forestillingen er å gi et innblikk i det mer personlige: Hvem er tiggeren som kommer hit? Hvorfor er han her? forteller Hegstad. Tittelen Den barmhjertige samaritan skal vise til nestekjærlighet, men ikke i forstanden vi vanligvis kjenner den:

– Tittelen bærer bud om hvordan vi møter andre, uten at det handler om oss som hjelper dem. På mange plan kan tiggerne fungere som barmhjertige samaritaner for oss, sier Hegstad.


Han tenker seg om et øyeblikk. Så viser han til hva han har lært mest om i møtet med Lupu og de andre rumenerne:

– Jeg tror rikdommen vår har kjørt oss fast i en altomfattende, materiell måte å tenke på. For meg har møtet med noen som ikke har alt vi har, åpnet opp for å forstå hva som er viktigst: Å dele rikdommen vår trenger ikke være så farlig. Vi taper ikke egentlig på det.

Hjelperne: I opposisjon mot politikere

De som hjelper tiggere er ofte både empatiske og opposisjonelle – og religiøse, sier forsker.

Kunnskap om utenlandske tiggere i Norge har lenge vært mangelvare, men i mai 2014 kom rapporten «Gateliv» fra Norsk senter for forskning, aldring og velferd (NOVA).

Nova-forskerne har kartlagt utenlandske tiggeres situasjon, og funnet at de knapt har kontakt med det offentlige. Det gjør tiggerne, hovedsaklig rumenere, ­avhengige av hjelp fra frivillige.

– Den innsatsen som frivillige organisasjoner og privatpersoner legger ned for tiggerne er imponerende og favner bredt. Initiativene gir tiggerne mulighet til å få seg en dusj, en matbit og et sted å sove, samt den nødvendige opplevelsen av å bli sett som medmenneske, forteller Nova-forsker Ada Engebrigtsen, hovedforfatter av rapporten.

LES OGSÅ: Tordnet mot tiggerbehandling i julepreken

Opposisjon

«Samaritaner» kaller Nova-forskerne de ­gode hjelperne. Engebrigtsen forteller at motivasjonen for å hjelpe er blandet, men ønsket om å være et medmenneske er en fellesnevner.

– Felles for dem vi intervjuet, er at de er opptatt av at også tiggere er mennesker - fattige folk som trenger hjelp. De har en evne til ­å kjenne seg igjen i andres situasjon.

Hun forteller at det også ligger det en viss for opposisjon i dette. Mange viser motstand mot måten enkelte norske politikere omtaler tiggere.

Samtidig fikk også mange «gode hjelpere» fordommene sine utfordret i sine møter med tiggerne:

– Mange av dem vi snakket med ga uttrykk for en viss overraskelse over at deres egne fordommer - som at romfolk ikke er til å stole på, er tyvaktige, skitne og lignende - ikke hadde blitt bekreftet.

Religion viktig

– Har «de gode hjelperne» noen spesielle kjennetegn, som skiller dem fra andre?

– Det er vanskelig å si. Så vidt jeg vet har det ikke blitt gjort noen systematiske studier på dette i Norge. Men i Storbritannia ble det for noen år siden gjort en stor undersøkelse om giveratferd til tiggere. Her viste religiøs tilhørighet seg som en viktig faktor: De som var medlem av et trossamfunn, eller hadde vært innom en kirke den siste uka, hadde større sannsynlighet for å gi enn andre, svarer Engebrigtsen.

Denne saken ble først publisert i Vårt Lands papirutgave lørdag 12. juli 2014.