– Arfan Bhatti er Børre Knudsens arvtaker

Aftenpostenredaktør Harald Stanghelle hevdet dette under nylanseringen av Niels Chr. Geelmuydens biografi om Børre Knudsen, En prest og en plage. Den ble gitt ut første gang i 1988, men gis nå ut på nytt.

Knudsen var prest i Balsfjord og en av landets mest markante abortmotstandere. Han ble fradømt kappe og krage i 1980, men fortsatte protestaksjoner mot loven om selvbestemt abort utover 80- og 90-tallet.

Knudsen døde i august i år. Like før han døde ble det også laget film om hans liv.

Bhatti og Børre

På lanseringen kritiserte Geelmuyden pressen for å ha løpt i flokk og skapt et bilde av Knudsen som «en fanatiker, en kvinnehater og en middelaldersk ekstremist.» Og i forordet til den nye utgaven skriver Geelmuyden at «I samme år og måned som man feirer 200-årsjubileum for Grunnloven, er det en kilde til ubehag å vite at norske medier praktiserer yrkesforbud overfor mennesker som har formidlet verdistandpunkter i strid med folkeflertallet og det politisk korrekte.»

LES OGSÅ: Mener feigheten rår i norsk ordskifte

– Har vi noen Børre Knudsen i dag? spurte forfatter og tidligere TV2-journalist Turid Teige til et panel som skulle debattere mannen og saken.

Først ble det helt stille, før Stanghelle tok ordet.

– Du har i hvert fall enkelte som er definert som helt outrerte, og det er de helt ekstreme islamistene. Det er små grupper som har en kraftig språkbruk og bruker mediene, sa Stanghelle, og tok Arfan Bhatti som eksempel.

Bhatti er medlem i den islamistiske gruppen Profetens Ummah i Norge, og er tidligere straffedømt åtte ganger for blant annet knivstikking og skyting.

– En figur som Arfan Bhatti sitter i Pakistan og sender ut melding om at «nå er endetiden nær», som blir plukket opp av norske medier.

– Sånn sett kan man si at det eksisterer en del som kan plasseres i folkefiende-kategorien i dag. Også hører jeg til de som mener at selv en folkefiende ikke alltid har rett, la Aftenposten-redaktøren til.

LES OGSÅ: Hatytringer mot journalister

– Enfold, ikke mangfold

Foruten Geelmuyden og Stanghelle besto panelet av generalsekretær i Norsk presseforbund Kjersti Løken Stavrum og Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås. Ingen i panelet kommenterte direkte Stanghelles påstand, men Niels Christian Geelmuyden anklaget dagens offentlighet for å være for ensrettet.

– Min erfaring er at man i fjernsynsdebattene altfor ofte sammenkaller 3-4 personer som er helt enige. Det er ikke mangfold i studio. Og samtidig finnes et underfjell av meninger i nettdebattene. Det blir et drivhus for ekstremisme blant de som ikke slipper til, hevdet Geelmuyden.

Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås uttalte at det var stort mediemangfold i Norge. Dette reagerte Geelmuyden på:

– Mitt inntrykk er at det blir mer enfold, hevdet journalisten og forfatteren.

Direktørregime

Harald Stanghelle var ikke enig.

– For oss som har fulgt norsk debatt de siste tiår er det en rar påstand at det er blitt mer ensretting, parerte Aftenposten-redaktøren, og fortsatte:

– For 15-20 år siden var debattspaltene i norske aviser dominert av politikere og mennesker med tittelen «direktør». I dag er det mot statt, man leter etter nye stemmer.

Direktør i Fritt Ord Knut Olav Åmås hevdet «dagens Børre Knudsen var de frie stemmene som brukte krefter for å stå opp mot systemer i det norske samfunn».

– Mediebrukeren er opptatt av de stemmene som man kan lære noe av. De vil heller ha kunnskap og nyanser enn sterke virkemidler fra selvdefinerte opponenter, mente han.

Generalsekretær i Norsk presseforbund Kjersti Løken Stavrum trodde at de som hadde faktisk innflytelse, var de som «spiller på det store laget».

– Slik som tankesmier, sa hun.

Niels Chr. Geelmuyden ville heller ha flere klovner:

– Et samfunn trenger motstand, opprør og klovner. Sokrates sa at opposisjon er ekte vennskap, og det er for lite av dette i Norge.

Mardøla, Bellona og ketchupdukker

I forordet til den nye utgaven av En prest og en plage forteller Geelmuyden fra pressekonferansen på Café Celsius i Norge da boken ble lansert første gang.

– Det var smekkfullt av fotografer og journalister, og alle hadde nok et dårlig skjult håp om at han ville gjøre noe absurd. Han holdt i stedet et veldig godt foredrag om at man ikke kunne begynne å nedgradere noe menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Av de femti til stede var det bare få som refererte noe, oppsummerte Geelmuyden på nylanseringen.

DISKUTÉR: – Jeg ble svartelistet etter Knudsen-bok

– Hvordan ser dere på pressens behandling av Børre Knudsen, spurte Trude Teige?

– Han fikk jo voldsomt oppmerksomhet, og jeg antar at det var det han ønsket. Han brukte norsk media like mye som de brukte ham, mente Harald Stanghelle.

Stanghelle mente «aksjonsformene tilhørte sin tid», og tok Mardøla-aksjonen, Alta-aksjonen og Bellonas som andre eksempler:

– De tok i bruk de halv-illegale virkemidlene. Børre Knudsen og Ludvig Næssa gjorde det samme. De varslet media på forhånd, men ga beskjed om at man ikke måtte skrive noe på forhånd, sa Stanghelle.

Deretter gikk han direkte videre til å kommentere norsk nekrolog-tradisjon, og sa at selv «de største drittsekker» får gå ut av verden som gode.

Stanghelle medga at han aldri hadde intervjuet eller møtt Knudsen, før han skrev Knudsens nekrolog i Aftenposten.

LES OGSÅ: Kritikere hyller Børre Knudsen

Kvinners redsel

– Jeg tror det er rett å si at det var et symbiotisk forhold mellom pressen og Børre Knudsen. Han ble en medieyndling i kraft av sine medievennlige metoder, og han brukte en stil og en form som mange journalister elsket: Det spesielle, det lett outrerte, sa Stanghelle og mente man ikke måtte «glemme den voldsomme brutalitet som jentene opplevde.»

Geelmuyden sa det ble skapt et inntrykk av Knudsen som en kvinnehater, men at han selv mente kvinnen var vel så mye offer som den ufødte.

– Skjønte han den redselen kvinnene følte? spurte debattleder Teige.

– Biten han hadde størst motforestillinger mot var å være en trussel mot kvinner i en vanskelig situasjon, svarte Geelmuyden.

Men han ville ikke være med på at folk, deriblant folk i Den norske kirke, hadde begynt å ta avstand fra ham først og fremst på grunn av at han brukte sterk virkemidler.

– Det var jo ikke virkemidlene som kom først. Virkemidlene var punktumet, sa Niels Chr. Geelmuyden.