Nyheter

Rosenes navn

«Skudd løsnet på Utøya». Det var det vi visste da Vårt Land gikk i trykken 22. juli.

KOMMENTAR: Une Brattberg

22. juli, 2011. Klokka er litt over tre. Vi som er på jobb i Vårt Lands lokaler i Grubbegata stresser litt på grunn av tidlig deadline. Om bare et par timer skal alle sidene til lørdagsavisen være sendt til trykkeriet. Avisen ser ut til å bli bra. Min Tro-intervjuet er ferdig, det samme er reportasjen om vegetarvekkelse på Korsvei-festivalen. Hovedsaken om sjøredningstjenestens tøffe karer har fantastiske bilder. Vi diskuterer oppslaget. Det er flinke sommervikarer som dominerer redaksjonen, som de pleier, sent i juli.

Historiene. Klokka 15.24 smeller det 100 meter unna. Først senere skjønner Åse Marit Burum, som satt på sentralbordet, at det var gjerningsmannen hun hadde sett kjøre inn i Grubbegata kort tid før bomben gikk av. Resepsjonen ligger på bakkeplan med utsikt ut på gaten.

Vi har alle historier. På ulike måter har 22. juli festet seg til kroppen og tanken – også hos de som ikke mistet noen. Tre år etter denne dagen er mange ord skrevet og sagt, og like mange ord står igjen. Selv om ingen av de store forlagene satser på bøker om 22. juli i år.

Ambivalent. Det kjennes ambivalent å skrive om det som skjedde i Vårt Lands redaksjonslokaler den ettermiddagen. Er det i det hele tatt en relevant fortelling når så mange mistet livet og enda flere må leve med minnene om dem de mistet?

Jeg tror mange har tenkt lignende tanker og kjent et stikk av dårlig samvittighet for å kjenne sorg og tap uten å være personlig berørt. Å stå utenfor og se inn i sorg og tap vi ikke kan fatte, får noen til å føle seg som kikkere. Andre tenker ikke så mye på det lenger.

Nasjonalt og privat. Slik må det nødvendigvis være når en katastrofe både er en nasjonal og personlig tragedie: Sorgen er privat og den er offentlig, individuell og kollektiv. Den beveger seg på mange plan.

22. juli 2011. Glassvinduer knuste og KFUM-huset ristet. De som var på jobb i Vårt Land kom seg ut, noen uten sko, mange uten veske og telefon. Utenfor var det kaos, men på en merkelig måte helt stille selv om alarmer ulte overalt. Folk fra butikker og bedrifter i området rundt snakket sammen – var det en gasslekkasje, bombe, kommer det en til? Vi skjønte mer, men fremdeles nesten ingenting, da fotografen viste bilder han nettopp hadde tatt fra regjeringskvartalet.

Ulik sorg – Det er mange som nå har en forferdelig vond helg, der alle minnene på nytt strømmer på, og der tapet blir ekstra påtrengende, skrev Erling Rimehaug på denne tiden i 2012.

Sånn er det i år også. Og i fjor. Sannsynligvis alltid.

22. juli er en del av vår kollektive, felles historie. Alle husker hva de gjorde og hvor de var den dagen. Det betyr samtidig at det er et hav av ulike reaksjoner, minner og følelser knyttet opp til i dag – og tiden etterpå.

En kollega tar buss forbi Utøya på vei til jobben. Hver gang ser hun ut på øya og tenker: – Jeg sørger over dem selv om jeg ikke kjente dem.

Rosetog. Rosetog og blomsterhav er av enkelte i ettertid blitt karakterisert som et snillistisk og naivt. Men behovet for en felles handling var påtrengende. Og hva skulle alternativet vært? Det er en styrke i at man forsøkte å trøste hverandre - og en selv - i tilstanden av nummenhet og sjokk som preget tiden.

Etter hvert, når tiden går, nyanseres reaksjonene, og blir ulike, slik vi mennesker er ulike. Vi kan ikke foreskrive noen hvordan de skal reagere. Sorgen har ingen fasitsvar.

– Tiden er en venn, men den leger ikke alle sår, skriver psykolog Atle Dyregrov i en kronikk. Han beskriver dobbeltheten til tid – at et tap både kan føles som et øyeblikk og en evighet siden. Kollektive markeringer av denne mørke dagen er forhåpentlig med på å sende ekstra tanker til de etterlatte og overlevende på Utøya og i regjeringskvartalet.

Notis om Utøya. 22. juli 2011. I timene som fulgte etter eksplosjonen, organiserte vi en midlertidig redaksjon i en kollegas stue.

Rett før siste side ble sendt, kom den første meldingen fra nyhetsbyrået NTB om skyting på Utøya. Vi rakk fire nyhetssider om eksplosjonen før vi måtte sende avisen til trykkeriet.

Det er ikke mange som husker hvilke saker som sto på de 44 andre sidene i avisen. Som mange ikke husker hvordan det var, hvordan vi var, før 22. juli.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter