Pave Frans: Hva slags radikalitet?

Alle steiner skal snus. Ingen del av byråkratiet skal overleve dersom det ikke er funksjonelt. Dette er en krigserklæring mot kurien og italienernes årtusenlange makt i kirken.

Når man kommer til Vatikanet nå for tiden er det definitivt andre tider. Min tilknytning er som medlem av Det Pavelige Vitenskapsakademi med en sesjon i året. Da bor vi i det såkalte ‘pavehotellet’ Casa Sta. Martha hvor også paven bor, i rom 207. Han spiser alle måltider i spisesalen med oss andre, og leser messen hver morgen klokken syv.

Man blir veldig fort vant til den hvitkledde i lobbyen og spisesalen og hans sveitsergardister som står i salatkøen i Michelangelos uniform, den gule, blå og røde som neppe var det stiligste mannen designet. De må spise når han spiser, gav han dem beskjed om. Og de kan låne en stol og sitte når de står vakt utenfor rommet hans. Det siste sa de nei til, vi er soldater. Men er ikke jeg sjefen nå, undret han.

Det er dusinvis av anekdoter som later til å være sanne: Han betalte selv hotellregningen etter pavevalget, resepsjonisten ble forfjamset, han sa «Jeg skrev meg inn under et annet navn». Han gir mange intervjuer uten filter, ringer opp og avtaler med journalisten selv, og bryr seg ikke om konvensjoner og forventninger.

Delte meninger

I kurien er meningene svært delte. En venn som er teolog og meget moderne, sier: «Han konsulterer aldri, sier bare det han vil og hvis han spør noen, er det en argentiner. Det er mangel på respekt for vårt arbeid». Det er ingen tvil om at den mektige romerske kurien er tilsidesatt, men med det er også finformuleringene av doktrine. Paven sier ting på en så folkelig måte at alle nås og forstår, men samtidig blir det svært enkle svar som ofte misforstås.

Mens forgjengeren Benedikt aldri ble medias venn da han nettopp uttalte at det ikke finnes enkle svar på kompliserte spørsmål, er denne paven noe så merkelig som populær i mediene. Men det enkle er muligens ikke alltid det beste? Når han sier at kapitalismen er et problem, blir det utlagt som at han er kommunist av «The Economist», mens det han egentlig mener er at profitt som mål og ikke som middel er problemet – den gamle ‘havesyken’. Og når ‘dialog’ og ‘diplomati’ alltid er svaret på militær aggresjon og krigshandlinger, er han da pasifist? Nei, Kirken har en doktrine om ‘rettferdig krig’ som i dag kunne kalles ‘humanitær intervensjon’.

Forvirring

Min kritiske venn i kurien sier at paven alltid har tre poeng i sine prekener og at de alle er så enkle at enhver kan forstå dem, men at dette også skaper forvirring fordi det som sies, ikke forankres. Ja, det er vel samme oppskriften som Jesus selv brukte, for lignelsene er jo en pedagogisk metode.

Paven Frans har altså valgt en stil som er fullstendig konsistent med kjernen i det kristne budskap: pastoral omsorg og oppfordring til omvendelse, praksis fremfor ord, konsentrasjon om hovedbudskapet.

Da vi sist var i Vitenskapsakademiet, var det en liten håndskrevet lapp fra ham på spansk til oss med beskjed om å jobbe med ‘trafficking’ i alle dets aspekter, fra prostitusjon til tvangsarbeid og det som verre er. Ingen normal oppgave for et vitenskapsakademi, og innbudte talere var heller ikke de vanlige akademikerne, men folk fra søppelplukkernes og gateselgernes organisasjon i Buenos Aires. Så vi skal utvikle sosialpolitikk nå. Hva er mest nyttig; det eller vitenskaplige analyser? Det umiddelbare svaret er sosialpolitikk, men det er ikke det opplagte svaret i et lengre perspektiv. Kirken er ingen NGO og knapt noen sosial aktivist, men frukten av dens tro og mandat er all slags sosialt arbeid

Kynisme

Er paven en naiv fransiskaner eller en jesuittisk strateg? Jeg var først redd for at svaret var snill, men litt naiv, en glimrende pastor for de fattige, kun opptatt av dem, men ingen strateg som kan regjere kurien og endre denne. Kort sagt, en mann som vil det beste, men som finner fiskerens sko for store for seg. Det er jo en kynisme i denne tanken, for vi tror jo at enhver som får det tunge lodd å velges til pave får hjelp fra oven til å gjøre jobben. Men jeg tenkte altså at her er en som ikke kjenner verden og makten.

Heldigvis får jeg ikke rett. Denne jesuitten er en ekte jesuitt: han gjør som han vil, men han vet hva han gjør. Han har opprettet et råd på åtte kardinaler, alle sentrale kritikere av mye i kurien, og lederen er den ‘røde’ kardinalen av Honduras, Oscar Maradiaga. Vi har sittet sammen i mange møter i Vatikanet og okket oss over klerikalisme, konservatisme og verdensfjernhet. Oscar er en barrikadestormer som vil endre kirken og verden. Vatikanbanken har fått en overhaling som aldri før, og styret er kastet. Det tas tak i de innerste strukturer. Alle steiner skal snus. Ingen del av byråkratiet skal overleve dersom det ikke er funksjonelt. Dette er en krigserklæring mot kurien og italienernes årtusenlange makt i kirken.

Målrettet

Paven er altså ikke naiv, men meget målrettet. Kanskje er det et problem at han ikke hører på råd fra den vanlige tjenestevei. Kurien er også befolket av uhyre dyktige mennesker. At han gir enkle slagordpregede svar i sine prekener er også kanskje et problem, men det har sin berettigelse i at ‘alle skal med’.

Denne paven er opptatt av praksis, av hva vi gjør. Det er litt som å bli pekt på hver dag: Hva gjør du? – Det er kommunistene som har stjålet vår sak, sa han, for de fattige er kjernen i kristendommen. Vi skal dømmes etter våre gjerninger mot spesielt dem. Denne radikaliteten er ubehagelig fordi den minner oss om at vi ikke har den nødvendige solidaritet som medlemmer av ett legeme skal ha.