Norges farligste 
trafikanter

I sommer flyttet jeg til Oslo sentrum fra utkanten av byen, og da falt det naturlig å bli abonnent på bysykler. En flott ordning! For 110 kroner kan jeg låne sykler hele sesongen 2014. Sesongen begynte tidlig på ettervinteren og varer til langt utpå høsten. Sykkelstativene er utplassert over hele byen, og med gyldig kort for hånden, er det enkelt å løse ut en ledig sykkel.

Inntil jeg begynte å sykle selv, har jeg ment at syklister som tror de deltar i Tour de France gjennom Oslos gater, har vært de farligste trafikantene. Nå, når jeg stadig tråkker meg gjennom Vika, forbi Nationaltheatret og Stortinget til Egertorget, der jeg setter fra meg sykkelen, opplever jeg en annen gruppe som er adskillig farligere: mobilbrukerne. De som går på lykke og fromme med øynene stivt festet på skjermen, mens de leser meldinger eller sender fra seg informasjon til slekt og venner. De lever i sin egen verden og enser ikke omgivelsene. Og de aller verste er disse som har propper i ørene slik at de er sikre på å stenge verden helt ute.

Selvsagt kan man ikke følge med på trafikken når man er fullt konsentrert om den lille skjermen man har rett foran øynene. Den eneste måten man som syklist kan takle utfordringen på, er å bedrive passiv sykling. Det betyr at man søker gater og fortau med færrest mulig mennesker, slik at man har mulighet til å passere mobilfantastene på god avstand. For hvem vil vel sykle på en trafikant som er enda mykere enn en selv? Kollisjonen kan bli skjebnesvanger for den gående, men også den syklende kan være ille ute.

Dessverre har jeg intet håp om at mobilentusiastene skal ta fornuften fangen og begrense mobilbruken til tryggere omgivelser. Når man hører om hvordan grenseløs mobilbruk kan gå på familielivet løs, skjønner man at fornuften er hjelpeløs i møte med denne avhengigheten. Som kan være livsfarlig i trafikken.

[ Diskuter på verdidebatt.no ]