Når ‘funker’ det?

«Funke» kommer av funksjonalisme, altså noe som gjør det enklere for oss. Noe som sitter som hånd i hanske. Opprinnelig var det en samfunnsvitenskaplig strømning, senere ble den vel så kjent gjennom arkitektur og kunst – funksjonalismen har hatt en enorm betydning gjennom ett århundre og har det fremdeles. «Funkis» går for et rasjonelt samfunn, et samfunn preget av lys, klarhet og fornuft. Helst uten for mye drass fra historien og myke verdier.

Sprudlende innspill

Funksjonalismen er ikke særlig mottakelig for sprudlende innspill, enn si åndsideologisk tenkning. Ånd er gjerne noe som står i vegen om noe skal «funke» rasjonelt. For ånden (kunst, filosofi og religion) «tenker» nyansert, «funkis» vil ha mest mulig på én formel, som alt og alle kan gå opp i. Den danske historikeren Michael Böss er ikke nådig når han i sin nye bok Det demente samfund. Historieløshed i nutidskulturen (Kristeligt Dagblads forlag), skriver om funksjonalismens ideologi som tidens store onde og roten til vår galopperende historiefrykt og våre inntørkede visjoner. Funksjonalismen – hevder han – er selve grunnmuren for en teknokratisk og byråkratisk kultur, det skal atskillig «kulde» og forakt for terrengmessige ujevnheter til for å få det til å «funke», helst for alle.

LES OGSÅ: Ut og kidnappe Ingvar Kamprad

Det ansiktsløse

«Økonomisk argumentasjon er blitt styrende i politikken, fordi økonomi gir svaret på hva som fungerer. Derfor sitter innflytelsesrike økonomer midt i spindelveven», sier han – og etterlyser historiebevissthet blant politikere, ja, fra hele samfunnet: «Det er dagens samfunn som er historieløst, ikke mennesket». Mennesket føler seg ikke vel ved å henge i tom luft, selv om samfunnet som «funkis» gjør det. Altså «funker» ikke funkisideologien for mennesket. Den «funker» for det ansikts­løse – ­politikken, økonomien og b­yråkratiet, der det klokkertros på den.

Religion «funker» dårlig i sånne sammenhenger, det blir for komplisert for funksjonalismen. EU er en del av funksjonalismen – vi vet hvordan det går med kors på halsen, hijab og religionsundervisning i skolen. En av EU-toppene sa det rung­ende nok for noen dager siden: «Den meget utbredte ideen om at religionsfrihet også omfatter beskyttelse­ av religionene som sådan og ­religiøse følelser, er en farlig motsetning. Når beskyttelsen av subjektive følelser vinner innpass i menneskerettighetstenkningen, er det en skrue uten ende som vil ende i de rene ­absurditeter».

Er ikke det skummelt (og historieløst) tenkt?

LES OGSÅ: Etterlyser teologer­ som er interessert­ i kunst

Vekkelsenes demokrati

Michael Böss langer i sin bok ut mot politikere, som han mener blir mer og mer like hverandre, de mangler identitet og visjon og handler historieløst – lette ofre for den funksjonalistiske tanken. Ikke bare politikere, men historikere også, som unngår de fortellingene som ikke passer inn i sitt eget forskningsbilde: «De ­radikale historikere har det særdeles vanskelig med religiøse ­bevegelser, de går gjerne utenom­ de gudelige vekkelsene som på 1800-tallet var et viktig skritt i å skape vårt demokrati. De sto for det første kritiske oppgjør med statsmakten», skriver han.

Mange synes funksjonalistisk arkitektur er fin (også jeg gjør det), men færre har lyst til å bo i den. Jeg besøkte for noen år siden Weissenhof-kvartalet (fra 1927) i Stuttgart, det første store funkis­prosjektet som skulle gi gjenlyd – 17 mer eller mindre toneangivende arkitekter var invitert til å tegne hvert sitt hus, innenfor et lite område. De står der fortsatt, de er stilige. Og de bebos for all del. Bare dette – det var kommet nusselige kniplingsgardiner i flere vinduer. Noen vil si: Hva var det vi sa?

Befrielse

Vi skal ikke dra det for langt, funksjonalistisk arkitektur kom i sin tid som en befrielse fra svulmende dekadens, det var en protest. Den er fin, som vi litt unyansert ofte sier. Men idet den åpenbarte seg som økonomi,­ ­politikk og tungt, pengevæpnet byråkrati og ble mønster for ­dagene våre, ble det dårligere ­tider for humanister og historie­bevisste – de som tror det ikke går an å skape og handle uten syn for historie og sans for den enkeltes hele vesen.

Alt «funker» perfekt om ikke sangene er der.