Kroningspartiene

Etter en langvarig og høylydt budsjettkrig er regjeringspartiene kommet til enighet om neste års statsbudsjett med Venstre og KrF.

LES MER: Nattlig finale ga budsjettavtale

Til tross for at store deler av Høyre og Frps blåblå skatteprofil ligger fast, har de to sentrumspartiene greid å krympe skattelettelsene og satt sitt fotavtrykk på budsjettet.

Les alt om budsjettet her.

Politisk faktum

Både før og etter at Frp kom i regjering, har flere av partiets politikere uttrykt frustrasjon over at små sentrumspartier som KrF og Venstre krever så mye. Slik irritasjonen fremstår, virker det nesten som om Frp ikke har forstått konsekvensen av et viktig politisk faktum: I nyere tid har ingen statsminister kommet til makt i Norge uten støtte fra et eller flere sentrumspartier. Innsettingen av den blå regjeringens og årets statsbudsjett er intet unntak.

I norske valg og valgkamper forsvinner ofte det faktum at den blokkmessige oppslutningen på både høyre- og venstresiden har vært relativt stabil i mange tiår. Det som avgjør hvem som får regjeringsmakt, er hvilken side de ulike sentrumspartiene velger å støtte.

LES MER: Nye budsjettmillioner skal gjøre kirken selvstendig

Ikke særnorsk

Enkelte i Høyre og Frp har framstilt sentrumspartienes makt som et særnorsk fenomen. Men tvert imot er dette et kjent fenomen i store deler av Europa. Mange store europeiske partier har gjennom årene måttet­ bøye av for den såkalte «vippemakten» i sentrum. I Tyskland blir de små partiene ofte omtalt som «kroningspartier». Et begrep som viser til at et parti har makt til å «krone» eller innsette og avsette en regjering og en ­regjeringssjef.

Aller mektigst er de sentrumspartiene som samarbeider vekselvis med konservative og sosialdemokratiske partier. Disse har betydelig mulighet til å sette makt bak krav, og kan dermed ha stor innflytelse på den politiske utviklingen. Denne dynamikken kan dessuten ha en stabiliserende effekt på den økonomiske politikken i flere land. Gjennom sin vippeposisjon kan sentrumspartiene være bremseklosser mot økonomiske flodbølger som slår hardt og raskt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Behersker vippepunktet

Skal vi tro professor i statsvitenskap Knut Heidars uttalelser til Nationen noen år tilbake, finnes det en rekke eksempler på europeiske sentrumspartier som med stort hell har vekslet mellom å samarbeide til høyre og venstre. Noen av disse er Nederland, Sverige, Danmark, Norge og Tsjekkia, og tidligere Vest-Tyskland.

I intervjuet med avisa sier han blant annet: «I regjeringsdannelser i Vest-Europa har de som behersker vippepunktet uforholdsmessig mye makt». Han peker dessuten til en undersøkelse fra 2007 som viser at sentrumspartiene historisk var med i åtte av ti regjeringsdannelser.

Blant de aller mektigste og mest vellykkede sentrumspartiene i europeisk historie finner vi det kristeligdemokratiske partiet i Nederland som har flere likhetstrekk med norske KrF. Christen-Democratisch Appèl (CDA) satt i mange tiår i skiftende regjeringer sammen med partnere fra høyre- og venstresiden.

Et annet eksempel på et mektig sentrumsparti er det liberale partiet Fridemokratene i tidligere Vest-Tyskland. Historisk har partiet mange likhetstrekk med norske Venstre. Fridemokratene samarbeidet vekselvis med Kristeligdemokratene og Sosialdemokratene gjennom mange år, og sto i en vippeposisjon som ga dem betydelig innflytelse.

LES MER: Folkehøgskolene reddes

Høyre-venstre-akse

Ut fra Heidars analyse er det nesten underlig at det er blitt en politisk sannhet at de store partiene, som Ap og Høyre tjener mest på en polarisert høyre-venstre-akse.

Et interessant perspektiv er at på politiske akser, slik som miljø og klima, abort og familie eller landbrukspolitikk er flere av sentrumspartiene fløypartier. Den økonomiske aksen plasserer dem derimot midt i det politiske sentrum. Noe som gir makt.

På grunn av den rådende politiske aksetenkningen er det derfor lite som tyder på at fløypartier som Frp eller SV vil få økt innflytelse i årene som kommer. Selv om de inntar regjeringskontorene vil politiske løsninger alltid rotere i retning av sentrum.

Dermed ser vi konturene av årets forlik: De mest høyreorienterte skatteforslagene er jekket ned, de største kuttene i sosiale ytelser er fjernet. Miljø- og klimaprofilen er endret i retning i sentrum, og flere kvoteflyktninger blir tatt inn.

LES MER: Øker antallet kvoteflyktninger

Det er ikke vanskelig å forstå at Frp-politikere som Siv Jensen, Per Sandberg og Mazyar Keshvari er irritert over sentrumspartienes makt, og at statsminister Erna Solberg skal ha truet med regjeringskrise.

Det som imidlertid bør senke irritasjonen i den blå leiren, for at de ikke fikk fullt gjennomslag i skattepolitikken er dette: Alt tyder på at det er Venstre og KrF som representerer synet på skatt hos folk flest.

Det er også årsaken til at ­sentrum besitter rollen som ­kroningspartier i norsk politikk.