Iskaldt engasjement

Du har sikkert fått det med deg: Kjente og ukjente heller bøtter med isvann over seg og utfordrer andre til å gjøre det samme – og til å donere penger til forskning på nervesykdommen ALS.

Vi vet det fordi det filmes og legges ut på sosiale medier i mengder, det er en del av utfordringen. Justin Bieber har gjort det, David Beckham, Lady Gaga, George Bush Sr, Oprah Winfrey. Listen er lang. De som blir utfordret har 24 timer på seg til å be tre andre filme seg selv mens de heller en bøtte isvann over hodet. Hvis ikke, skal de gi penger til ALS-forskningen. De fleste gjør selvsagt begge deler.

Viralt fenomen

Kampanjen, som ikke ble startet av det amerikanske ALS-forbundet, er blitt en ekstremt stor suksess. Før helgen meldte foreningen at det var kommet inn hele 100 millioner US-dollar fra flere enn tre millioner donasjoner. ALS-foreningen samlet til sammenligning inn 3,8 millioner dollar året før.

Og mange klør seg i hodet og tenker: Hvorfor i all verden? Hvorfor akkurat ALS? Det er flere årsaker til det, blant annet at kampanjen traff et ømt, eller skal vi si tilgjengelig, punkt, hos folk: Saken (penger til ALS-forskning), er overbevisende, forståelig og konkret. Handlingen (isvann over hodet), er artig, engasjerende og enkel. Dette er noen av faktorene som har ført til at dette helt spesielle i fenomenet har tatt fullstendig av på sosiale medier. Det er nok mange frivillige og veldedige organisasjoner som skulle ønske de hadde tenkt på det samme – eller at noen hadde tenkt det for dem. Kanskje flere vil tenke på hvordan en sak kan være en god selfie-mulighet. Da kan de med godt håp om suksess spekulere i vår forfengelighet.

For vi vil gjerne synes. Som den gangen i kirken (denne historien finnes det mange versjoner av), da presten takket så mye for den store, anonyme pengegaven de nettopp hadde mottatt til menighetsarbeidet. Da er det en mann reiser seg fra benken bak i kirken og sier «Jeg tenkte det var best slik».

Kunnskap

Isbøtte-utfordringen har utvilsomt ført til mye bra. Kunnskapen om den uhelbredelige nervesykdommen ALS er garantert mye større i USA (og andre land) enn bare for en måneds tid siden. Foreningen har fått inn mye penger, mens folk har hatt det gøy samtidig som de får vist at de bryr seg. Og kjendisene har fått mer publisitet.

Synlig selv

Er det surmaget å kjenne på en liten bismak? Det kan nemlig virke som om den beste måten å få folk engasjert på, er ved at de får vist seg selv fram samtidig. I selfiens tidsalder er det å være synlig selv, det viktigste.

For isbøtter over hodet krever handling, men ikke så mye. Det er morsomt å bli filmet mens iskaldt vann helles over deg, det er morsomt å dele det med andre. Men det krever ikke at du forplikter deg til noe mer enn det. Det får deg til å føle deg bra, mer enn å gjøre noe bra.

Smelter

Isbitene vil smelte og kampanjen vil skli over. Ingen vet hvor mye varig engasjement isbøttene egentlig har skapt hos folk. Vil det få flere til å gjøre mer for andre, eller er det en engangshendelse for de aller fleste? I så fall: Gjør det noe? I en amerikansk nettdebatt om denne kampanjen, skriver en ung jente, som selv har ALS i familien.

– Jeg aksepterer dette som vår nye virkelighet, og hvilke endringer sosiale medier har gjort med oss. Men får jeg ikke hjertene deres, tar jeg i det minste pengene