Idoliserende gapestokk-TV

I går startet den åttende sesongen av Idol på TV 2. For kanalen virker det som konseptet er like slitesterkt som Hotel Cæsar, selv om innholdet er like syltynt. Forskjellen er at mens Hotell Cæsar slår ihjel tiden for folk, slår Idol ihjel deltakernes drømmer og kreativitet. Nytt av året er Idol junior, for barn under 15 år. Hvem i all verden har glede av å se en utstemt og sønderknust sjuåring løpe inn i mors og fars trøstende armer? I Idol-sendingene er følelsesutbruddene bak, like viktig som fremførelsen på scenen.

Bare Kurt

Elleve år etter at Kurt Nilsen vant det første Idol, er det lett å fastslå at han er den eneste vinneren som har greid å få en karriere av betydning og over tid. De andre som har gått til topps, har i relativt kort tid kunnet sole seg i glansen fra TV-rutas oppmerksomhet.

Plateutgivelsen Idol-vinnerne får i premie, blir som oftest rasket sammen av plateselskapet i all hast, og er lite å bygge en karriere på. Bare Alexander Denstad With greide å lage en oppfølger-CD som virkelig holdt mål.

Det som reddet Kurt Nilsens karriere, i tillegg til et stemmemateriale ingen Idol-deltakere senere har vært i nærheten av, var at han tidlig begynte å skrive sine egne låter. Ikke spesielt gode låter, men gode nok til å få høy rotasjon på radio, et bra platesalg, og godt betalte konsertoppdrag. At han nå går på sin andre sesong som Idol-dommer, er derimot et dårlig tegn; har det begynt å skorte på andre oppdrag?

De andre Idol-vinnerne; Kjartan Salvesen, Jorun Stiansen, Aleksander Denstad With, Glenn Lyse, Jenny Langlo og Siri Vølstad Jensen har uansett ikke vært i nærheten av Kurts karriere. De fleste av dem har ikke fått noen karriere å snakke om i det hele tatt.

LES OGSÅ: Kastar barna til ulvane

Rybak reiste seg

I 2005-utgaven av Idol er det interessant å merke seg at Eva Weel Skram, som senere har gjort det sterkt med bandet Eva & The Heartmakers, og Alexander Rybak, tidenes mest suverene European Song Contest-vinner, men også en dyktig låtskriver, musiker og artist, ble grundig slått av vinneren Jorunn Stiansen og Tone Damli Aaberge på plassen etter.

At TV 2 i 2011 brukte Stiansen som programleder for Bingo Bingo, mens de i fjor hentet inn Damli Aaberge som Idol-dommer, kaller jeg en mager trøstepremie. Alexander Rybak og Eva Weel Skram bør prise seg lykkelige som røk ut før finalerunden, når de først hadde forvillet seg inn i dette sirkuset. Med et Idol-vinnerstempel i panna, kunne de fort gått opp som løver og ned som skinnfeller, de også. Da ville det blitt atskillig å oppnå det de nå har greid. Idol er ikke en snarvei til suksess, men en omvei hvor det er lett å gå seg vill.

Nikkedukker

Foruten å være et kynisk underholdningskonsept med seertall som eneste indikator på suksess eller fiasko, er Idol også en fabrikk som reproduserer og sementerer popmusikk. Idol handler mest om å først presentere seg for dommerne gjennom etteraping og mimikk av egne idoler, før TV-produsentene, ofte også dommerpanelet, står klare for å fullføre nikkedukkerollene. Dette er musikalsk resignasjon, ikke resirkulasjon. Norsk platebransje brant seg nesten til døde på å lage etterligninger av de til enhver tid rådende musikktrendene. A-ha og Kaizers Orchestra ble avvist i døra.

Ønsker man et unikt og personlig uttrykk som artist, er et underholdningsprogram forkledd som musikkprogram, med et B og C-kjendispreget dommerpanel, pluss én million TV-seere som skal stemme i finalerunden, det siste man trenger i startkapital. Bare navnet, Idol, burde få alle varsellamper til å lyse: Å bli en forgudet og beundret kjendis, er noe helt annet enn å realisere et talent og en ambisjon.

Offentlig gapestokk

Idol-juryen har som regel bestått av artister og musikkbransjefolk som enten ikke har slått igjennom, eller er på full fart nedover karrierestigen. Deltakerne, som frivillig har satt seg selv i en slik offentlig gapestokk, har i beste fall vært ubetenksomme.

Er det TV 2s forsikringer om at de vil bli tatt godt vare på, som har fått dem til å hive seg utpå, er det en falsk trygghet: Evalueringen fra Idol-dommerne har så langt i overveiende grad vært basert på synsing, uten nevneverdig musikkfaglig eller pedagogisk substans. Slik kritikk kan få deltakere til å enten sveve på skyer, eller gå i dørken som utslåtte okser. Alt mens TV 2s kameraer hviler, og svitsjer, fra de duknakkede og forgråtte taperne, som er stemt ut, til de hoppende og sprettende vinnerne som har gått videre. Godt å vite at TV 2 har en psykolog parat.