Ut og kidnappe Ingvar Kamprad

ANMELDELSE: Harold Lunde har har møblert Åsane. Med tunge sofaer av furu og eikestoler dekket av fire lag lakk. Nå er det høst. Kona har blitt dement. Og når IKEA bygger varehus på nabotomta, har den nye økonomiske verdensordenen for alvor nådd Åsane og Harold. Han må stenge butikken.

Når livsverket han faller i grus, er den rasjonelle forklaringen er at tidene forandrer seg. Harolds forklaring er at IKEA-gründeren Ivar Kamprad har knust ham. Det skal han betale for. Harold tar med seg en pistol og en rull gaffatape, og kjører mot Älmhult i Sverige for å kidnappe ham.

Teft

Kamprad har markedsføringsteft. At han i det virkelige liv har gjort en gammel steingård til symbol for IKEAS kjerneverdier viser at han også har frekkhetens nådegave. I filmen er han tilbake i Älmhult for å overraske de IKEA-ansattes med å servere dem grøt på julefesten. Dette i håp om at noen vil filme det på mobilen og legge det på Youtube.

Harold vet hva han vil, men ikke hva han vil få ut av det. Når han lykkes med å kidnappe Kamprad blir han rådvill. Hele kidnappingen står i fare for å bli utnyttet som et markedsføringsframstøt, i IKEA-gründerens regi.

«Gryttensk»

Vi møter to gamle gubber som har brukt livet sitt på å selge møbler, men som har endt opp på to vidt forskjellige steder. Den ene har alt og er på toppen av den nye verdensordenen – den andre har mistet alt og er redusert til et bilde på en svunnen tid. Regissør Gunnar Vikene har skrevet manus, basert på Frode Gryttens I morgen er det måndag. Fortellingen har Odda-forfatterens tydelige preg: Det gamle overkjøres av det nye. Og menneskene som sitter igjen, i etterkrigstidens arkitektur og samfunnsstrukturer, lurer på hva som skjedde, og hva de nå skal ta seg til. Det skjer i Älmhult, på Åsane, på Odda.

Her er Harold er en frossen roadmovie, en mørk komedie med subtil humor. Den ser ut som en skandinavisk slektning av Fargo. Janove Ottesens fine, hardingfelebaserte filmmusikk (som det strengt tatt er litt for mye av) gjør at den også høres ut som Cohen-brødrenes film fra 1996.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kjent stil

Det er ikke handlingen som driver filmen, det er karakterene. Filmens største problem er at de ikke er så veldig spennende, men heller irriterende og vanskelig å bry seg noe særlig om. Bjørn Sundquist spiller her rollen vi oftest ser ham i – den skumle, eldre mannen som lirer av seg sammenhengene lekser av trusler og banneord til det ikke er pust igjen. Björn Granath spiller en IKEA-gründer som beruses av tanken på sine egne meritter. Filmen er produsert med tanke på et svensk så vel som et norsk publikum, og denne karakteren har nok mer klangbunn i Sverige enn her hjemme.

Den karakteren som er lettest å få sympati med er tenåringsjenta Ebba, spilt av Fanny Ketter, som Harold utvikler et slags vennskap med i Ämhult. Hun drømmer om å kunne reise derfra. Men hun føler hun må bli for å ta vare på moren sin, en uansvarlig alenemor som klandrer datteren sin for at hun selv ikke har fått til mer med sitt eget liv. Dét er dårlig stil.

Selvfølgelig er det noen morsomme scener her. Som når Kamprad skildres som en kynisk markedsføringsstrateg, en utspekulert storydoer som spekulerer i hvordan han kan manipulere offentlighetens bilde av ham og IKEA. Eller når Sundquists karakter øver seg på å framføre en sammenhengende strøm av ord, slik vi er vant til å se ham gjøre. Denne scenen er et artig lite stikk, både til karakteren Harold og til Sundquists skuespill, som sådan.

Her er Harold er ikke en dårlig film, den er midt på treet. Den minner om tiden da det ga mening å si: Den er god til å være norsk.