Bøker

Mesterlig om Harry Holes fortapte sønn

Jo Nesbø har skrevet krimheltens dystre kjærlighetshistorie helt inn i mørket.

Niende Harry Hole-bok heter Gjenferd. På coveret er spøkelsets dødsmaske tegnet i det hvite, osloproduserte designdopet fiolin. Politisjefer og politikere soler seg i suksess etter at heroinen og overdosedødsfallene er minimerte. Fiolin spiller nå konsertmesterrollen i unge menneskers dødsdans i Oslos gater. Distributøren er den mystiske Dubai, en mann uten ansikt – og sjel?

Pappa. Harry Hole vender tilbake fra sitt Hong Kong-eksil fordi en ung mann er fengslet. Alle bevis peker på 18 år gamle Oleg når en venn blir funnet med to hull i kroppen i en skitten leilighet i Hausmannsgate. Saken er lukket både av politi og medier. Siden Oleg er sønn av Harrys gamlekjæreste Rakel, og derfor den eneste som noen gang har kalt ham for pappa, ber eks-førstebetjent Hole om å få gjøre et siste, desperat forsøk. Men er Harry ute etter å finne sannheten om drapet eller å redde Oleg ut av fengsel?

For politimannen som aldri har tatt noe for sant, blir det også et spørsmål helt avgjørende for å skjønne seg selv. Hvem er han ut over det å være politimann?

Snømannen. Nesbø har flere nødvendige referanser til tidligere bøker og ganske særlig til Snømannen, men han benytter seg også av mer skjulte henvisninger. Slik som når analysen av en murstein med digre spiker brukt som et uhyggelig tortur- og drapsinstrument, viser at den er laget av en mørtel iblandet griseblod og hestehår. «Det var en kjent Oslo-murer som pleide å bruke dette i mørtelblandingen», heter det i årets bok. I Marekors fra 2004 er denne mureren navngitt som murmester og fembarnsfar Jacob Andersen.

Rottereir. I den bokens innledning piler en engstelig rotte bort til vegglisten. I årets bok har rotta fått hovedrollen i en halvannen sider intens innledningsscene som kan leses som en forrykende kortversjon av hele romanen. Skal det gi mening, må vi tenkes oss at rotta er Harry: «Hun førte nesa over den skitne linoleumen på kjøkkengulvet. Registrerte og sorterte luktene lynhurtig i de tre kategoriene spiselig, truende eller irrelevant for overlevelse.»

Rottas problem er at det ligger et menneske og sperrer for inngangen til hennes nyfødte unger. Harrys utfordring er å nå inn til «sønnen» Oleg. Harry er også nødt til å rubrisere kaotiske omgivelser og desperate situasjoner inn i basale kategorier for å finne en måte å hjelpe sine nærmeste.

Cato er navnet på en falsk, svensktalende prest som uanmeldt dukker opp og utveksler filosoferinger med Harry. Cato antyder at de to har mye til felles; omsorg for hver sin fortapte sønn, kan to menn ha et mer grunnleggende fellesskap?

Cato reduserer imidlertid farskjærligheten til ren biologi. For Harry handler det om råtten samvittighet for at han aldri har klart å være der for sine nærmeste. Og ganske sikkert om kjærlighet.

Ansiktene. Jo Nesbø har brukt ni bøker på å gjøre oss kjent med Harry Hole. Å si noe nytt om ham skulle knapt være mulig. Nå er han bedre trent enn på lenge, har holdt seg edru i tre år, og kommer til landet i en skreddersydd lindress og designsolbriller i damemodell.

Lindressen gjennomgår et brutalt forfall – «dressjakken som luktet av svette, blod og mat, så mange typer mat at linstoffet må ha ligget i en søppelfylling» heter det i en sluttscene.

Det er imidlertid i tegningen av alle de andre personene vi ser Nesbøs fingerfølelse for å tegne originale karaktertrekk. Og han starter med ansiktene. Som med den kynisk ambisiøse partisekretæren, den «skyhøye og atletiske» Isabelle Skøyen. Hennes maskuline ansikt er «splittet på midten av en økseegg av en nese». «Øynene var sminket i en svart stjernekrans rundt de kalde, blå irisene som ga henne jegerblikket til en ulv.»

Nesbø dreier historier bedre enn de fleste og lar de mest dramatiske situasjonene bli hengende i skjelvende nervetråder. Du leser ikke 455 sider på innpust, men det kjennes sånn.

Oslo. Å skrive om byers alle mest gufne strøk og befolke dem med de skjeveste skikkelser er ikke Jo Nesbø alene om. Men hvem gidder som ham å skrive om Valle Hovin? Etter at skøytesporten flyttet innendørs og mistet sitt publikum, er Valle et sted du kun oppsøker om Springsteen eller Stones melder sin ankomst.

Nesbø gjør Valle Hovin til et lite dreiepunkt i oslofolks historie og et skjulested med nostalgiske og melankolske overtoner. Hør bare her: «Valle Hovin stadion. En liten oase av betong midt i en ørken av grønne plener, bjørketrær, hager og verandaer med blomsterkasser.»

Det er her Oleg finner tilbake til sitt garderobeskap fra den gang Harry fulgte ham hit på skøytetrening. «Det meste av tiden lå imidlertid Valle Hovin som nå, øde, forfallent, som en nedlagt fabrikk som hadde produsert noe ingen hadde bruk for lenger.» Og når Oleg jaktes av byens mest brutale menn, er det her Harry desperat leter etter ham. Ingen har bruk for Oleg lenger, bortsett fra Rakel og Harry.

Når Harry treffer Isabelle, er det med denne stedsangivelsen fra Oslos dyreste brygge: «Oslo hadde ikke bare en ansiktsløftning på gang i Bjørvika, den hadde fått seg en silikonpupp av en ny bydel som stakk ut i fjorden der den tidligere hadde vært flatbrystet og kjedelig. Silikonvidunderet het Tjuvholmen og så dyrt ut.»

Korreks. Oneliners er de setningene du husker fordi de er så treffende formulert. Nesbø bygger opp til en slik en på side 161 når Harry er ute i trafikken. «Klokka var blitt åtte på kvelden, og trafikken i hovedstaden i det landet i verden hvor folk har kortest arbeidsdag, hadde for lengst stilnet.» 38 sider senere legger Harry ut på Ringveien tidligere på ettermiddagen og samme poeng er destillert i følgende metning: «Verdens kortest jobbende folk var på vei hjem.»

Nesbø skal ha ros for sin nitide research. Når det gjelder Østfoldbanen, må han tåle en korreksjon. Du kan ikke ta månedskortvogn til Rygge stasjon.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker