'Jeg har prøvd å være mer opptatt av livet enn døden'

Journalist og forfatter Jahn Otto Johansen døde 1. januar. I den anledning har vi hentet fram Britt Rogstads Dette har livet lært meg-intervju fra 2014.

Den durkdrevne journalisten var 15 da han fikk sin første artikkel på trykk i lokalavisen. Som NRKs korrespondent i Moskva, Washington og Berlin i til sammen 12 år, ble han kjent for sine klare utenrikspolitiske analyser og evnen til å løfte fram hverdagslivet på stedene han var.

80-åringen er fortsatt på farten med kulturkåserier og foredrag om antisemittisme og minoritetenes situasjon. Når han ikke nyter sin sigar på terrassen hjemme i Oslo. Her har han utsikt til Kolsåstoppen, tidligere gjemmested for Natos hovedkvarter for nordområdene og ifølge Johansens kilder, prioritert atombombemål under den kalde krigen.

Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Jeg er ganske viss på at det fryktelige helvetet som ble utmalt til skrekk og advarsel i min barndom og ungdom, ikke eksisterer. Den såkalte helvetesdebatten, utløst av teolog og predikant Ole Hallesbys radiopreken der han bokstavelig talt dømte de uomvendte nord og ned, skapte en uro som min unge sjel gjerne kunne vært foruten. Jeg har erfart at det finns både gode og dårlige mennesker, men ikke møtt noen som er besatt av åndsmakter.

Pinsepredikanter besøkte ofte vårt hjem i Porsgrunn, og mange av dem var fine kunstnere. De var strenge i trosspørsmål, men aldri fanatiske. Det er meget lenge siden jeg vokste ut av pinsebevegelsen, likevel har jeg aldri hatt behov for å pisse på pinsevennene. Og i fjor sommer var jeg den første katolikk som fikk tale på Hedmarktoppen. Jeg snakket om faren den økende antisemittismen i Vesten representerer, og hele forsamlingen reiste seg og applauderte.

Hvorfor ble du katolikk?

– Da jeg ble voksen og forlot hjembyen, ble jeg mer opptatt av denne verden, enn av det hinsidige livet. Og når vår kronprinsesse kunne innrømme det, kan vel også jeg røpe at det ble år da jeg var en smule utagerende. Dette skurret såpass med idealene i pinsebevegelsen at jeg i 19-årsalderen brøt med miljøet.

Veien helt frem til katolisismen tok imidlertid lang tid. Inspirerende samtaler med dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn og Oslos katolske biskop John Wilhelm Gran, ble viktige. Møter med katolikker i Latin-Amerika gjorde inntrykk. Likeså katolske miljøer i USA, de første i samaritantjeneste som inkluderte mennesker med hiv og aids i sin omsorg.

Frans fra Argentina er en pave etter mitt hjerte. Han har åpnet døren til den tredje verden, som ingen pave før ham, og han har fortsatt det den polske pave Johannes forsøkte: Et modig oppgjør med moderne kapitalisme, kjøp- og kastmentaliteten som rir vår del av verden og styrer kloden mot fordervelse. Jeg mener at å bidra til miljøødeleggelsene, er å synde mot skaperverket.

Femten år gammel ble du journalist. Hvilke temaer engasjerte deg i unge år?

– Det var geolog jeg skulle blitt. For barndommens Grenland som er knyttet til Oslofeltet, har en veldig spennende geologi, og det temaet har engasjert meg siden skoledagene. Så jeg begynte rett og slett å skrive om denne forunderlige biten av jordskorpa som vi har under føttene. Først i Porsgrunn Dagblad og siden i Varden. Folk likte det. Jeg skrev også om kunst og kultur, et emne som har interessert meg like lenge.

Du har vært NRKs korrespondent både i Moskva, Washington og Berlin. Hva var forskjellen på det du så i øst og vest og midt i Europa?

– Kronprins Håkon fortalte til NRK at han følte at han hadde vokst opp med meg. Jeg har valgt å ta det som en kompliment.

Så til ditt spørsmål. Vilkårene for journalister var svært forskjellige i de tre jobbene. I Sovjettiden var russerne redde for å snakke med oss. KGB hadde øyne og ører overalt, og kommunistregimet tålte som vi vet, ikke kritikk. Russerne visste råd og holdt festene sine på kjøkkenet. For å kunne snakke fritt under selskapet, skrudde de bare på vannkranen. Slik var det ofte når jeg besøkte Andrej Sakharov og hans hustru, Jelena Bonner, to fantastiske mennesker.

Men når jeg skulle lage TV-reportasjer ute på byen, stilte jeg meg opp med kameramann utenfor et varemagasin. Da folk kom ut fra kjøpesenteret, spurte jeg dem hva de hadde planlagt å kjøpe den dagen, og hva de hadde funnet. En dame svarte: «Ingenting! I dette landet selger de ingenting av det vi trenger. Bare vodka som vi må ha til trøst.» Hun viste meg flasken. Med det stuntet fikk jeg fortalt både om den store mangelen på forbruksvarer i kommuniststaten og om alkoholproblemene blant russere.

I Amerika var det stikk motsatt. Med sertifikat og et kredittkort kom du til overalt. Jeg besøkte alle statene. Folk var åpne. Det samme i Vest-Europa, der var det også lett å arbeide som journalist.

Hvor fikk du ditt engasjement for jødene?

– I mitt foreldrehjem. I 1948 da staten Israel ble proklamert, satt mor og far med tent lys og hørte på radioen. I miljøet jeg vokste opp i, ble jeg mer fortrolig med geografien i Det hellige land enn i Norge. Da jeg mye senere for første gang bilte opp mot Jerusalem og fikk se det gylne lyset i fjellene og på muren, hadde jeg på en måte sett alt sammen før: Jerusalem of gold.

Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Det gjør alltid inntrykk å se mennesker bli drept i krig og revolusjoner, men i motsetning til mange utenriksrapportører har jeg ikke hatt lyst til å utbrodere slike hendelser.

På 1950-tallet døde min svoger og svigerinne i en motorsykkelulykke i Italia. I tillegg til sjokket, kom alt det praktiske rundt dødsfallet, som buttet mot holdninger og byråkrati i landet. Kremasjon viste seg å være vanskelig i katolske Italia. Til slutt skulle jeg likevel få ordnet det og satt i timevis og ventet på krematoriet i Livorno. Jeg fikk bokstavelig talt to varme urner i hendene. Og med mine venners jordiske levninger i håndbagasjen, tok jeg nattoget, på tredje klasse, hele veien nordover gjennom Europa. Esken med urnene hadde jeg under hodet.

Den reisen står fortsatt sterkt i minnet. Jeg overlevde mentalt ved å memorere Ibsens dikt

Brændte skibe.

Siste vers går sånn: «Mot snelandets hytter,
 fra solstrandens kratt,
 rider en rytter
 hver eneste natt». Siden har jeg prøvd å være mer opptatt av livet, enn av døden.

Hva er ditt beste minne?

– Min farfar har jeg aldri møtt, men morfar var en artig kar som jeg har mange gode minner om. Han hadde vært til sjøs i seilskutetiden, og hadde nok en pike i hver havn, men gikk i land og ble frelst. Både den første og den andre kona hans døde. Så fikk morfar et glimt av en ung og vakker kvinne mens hun trakk på seg silkestrømpene. Hun ble hans tredje hustru.

Hva har du brukt for mye tid på?

– Møter. I alle årene da jeg var sjef for utenriks i NRK Dagsrevyen og sjefsredaktør i Dagbladet, holdt møtene på å ta knekken på meg.

Og hva har du brukt for lite tid på?

– Jeg har stor appetitt på bøker, men skulle gjerne lest mer. Da min kone, Siv Kirsten, og jeg nylig kom hjem fra Berlin, hadde vi bunkret bøker og måtte betale en god slump i overvekt på flyet. Det var så absolutt verdt prisen.

Hva er det beste livet har gitt deg?

– Livet! Min kone minner meg på det stadig vekk. «Hvilken tur at du lever, min venn», synger hun for meg. Hun er min viktigste kritiker og inspirasjon. Siv Kirsten har svensk statsborgerskap og er EU-borger. Jeg misunner henne det. Man kan være kritisk til byråkratiet og underskuddet på demokrati i EU. Men i dypet av det gamle Europa ulmer etniske motsetninger som unionen har lagt en demper på. Før slo vi hverandre i hel. EU-samarbeidet sikrer fred.

Hva uroer du deg mest over?

– Faren for storkrig. Situasjonen i Midtøsten er eksplosiv og kan bli like kritisk for verdensfreden som Cuba-krisen i 1962. I ettertid har jeg fått kjennskap til at sovjetiske rakettbatterier allerede var plassert på cubansk jord da president Kennedy stilte sitt ultimatum og Khrusjtsjov gudskjelov gjorde retrett.

Kolsåstoppen som dere ser rett i øst, er gjennomhullet som en sveitserost. Natos hovedkvarter for nordområdene var inne i den toppen. Etter at Sovjetunionen kollapset i 1989, reiste jeg i de baltiske landene og traff to tidligere Sovjet-offiserer. De hadde hatt kommandoen over to rakettbatterier med atomvåpen, ett i Latvia og ett i Litauen, hvis eneste mål under den kalde krigen var å ramme Nato-kvarteret på Kolsås.

Denne kunnskapen om hvor nær katastrofen vi alle var, øker lykken over fortsatt å kunne sitte her på min veranda og nyte en sigar.