Film om himmelen blir for enkel og banal

Colton Burpo (Connor Corum) husker godt hva som skjedde på sykehuset.

– Det var der englene sang for meg, sier fireåringen til faren Todd (Greg Kinnear).

Todd Burpo er en solid fyr: Pastor i den lokale kirken, håndverker som gjerne jobber gratis av sympati for pengelense kunder og frivillig brannmann som uredd brøyter seg inn i en brennende bobil. Familien er blakke,­ men lykkelige i en småby i Nebraska. Mamma Sonja (Kelly Reilly) leder barnekoret i kirken, og begge foreldrene spiller på det lokale softballaget. Når familien er skikkelig gæærne, bytter de ut «Det lille lys jeg har» med «We will rock you» og synger av full hals i bilen, alle fire.

Men når yngstemann Colton havner på sykehuset med sprukket blindtarm, frykter foreldrene de skal miste ham. Sonja ringer vennene og setter i gang en massiv bønnemobilisering for sønnen, som overlever, tross dårlige odds.

Og når han våkner, forteller Colton at han har vært i himmelen.

Basert på sann historie. Filmen er basert på den bestselgende­ boka Heaven is for Real, som er utgitt på norsk under tittelen Himmelen er på or'ntlig. Boka er skrevet av pastor Todd Burpo selv, som sier den er basert på en sann historie. Den har solgt over åtte millioner eksemplarer, men fortellingen har fått kritikk fra teologer, som mener at siden Colton ikke døde, kunne­ han heller ikke ha kommet til himmelen.

For skeptikere blir nok Colton den kristne utgaven av Haley Joel­ Osments rollefigur i Den sjette sansen. Han så døde mennesker, Colton har sett himmelen. Han forteller faren at han møtte både Jesus og hesten hans, i tillegg til oldefaren og søsteren som døde i morens mage.­ Mens han svevde over operasjonsbordet, kunne han også se faren skrike ut sin fortvilelse mot Gud i sykehusets kapell.

Lite rom for tvil. Sønnens fortelling leder Todd inn i en troskrise. Kan han virkelig tro på at Colton har vært i himmelen? Og hva betyr det egentlig hvis det faktisk er sant? Greg Kinnear er troverdig som en far som gjerne­ vil tro sin egen sønn, men som i rollen som pastor sliter med å forstå at fireåringen har møtt Gud.

Han forteller menigheten om sønnens opplevelser, og pastorens usikkerhet rundt historien fører til at menigheten stiller mistillitsforslag mot ham. De kan jo ikke ha en predikant som ikke vet hva han skal preke om. Hvor lite rom for tvil menigheten tillater hos en religiøs leder, er kanskje det mest sjokkerende med Heaven is for real.

Selvlysende Jesus. Boka som filmen baserer seg på, har en klar agenda om å være oppbyggelig litteratur, eller «gi deg sjansen til å se og tro som et barn,» som det heter i forlagets omtale. Filmen legger ikke skjul på at denne fortellingen kan oppleves usannsynlig for noen, men er samtidig med på å understreke det utrolige gjennom bruken av effekter.

For filmatiseringen av Coltons åpenbaring i det hinsidige, er ikke direkte himmelsk. Jesus er en selvlysende og bustete fyr med blågrønne øyne og skinnende hvit kjortel. Englene ses som silhuettene til vingekledde skapninger laget med billig data­animasjon. Det blir for enkelt og banalt, og tar vekk mystikken som tross alt bør ligge i livets største mysterium. I Heaven is for real er himmelen akkurat som jorda, bare med soft-filter.

Fleip eller fakta. Dermed er også all spenningen borte. Heaven­ is for real overlater lite til fantasien og reduserer det som burde ha vært en undring og utforsking av hva som venter oss etter døden, til et spørsmål om Connors fortelling om himmelen er sann eller ikke.

Tittelen bør være en god ­pekepinn på hva som blir film­ens fasit på det spørsmålet.