Selvangivelse på reformasjonsdagen

Protesten rettet seg mot en god porsjon misbruk av Guds ord som kirken hadde pådratt seg opp gjennom årene – og var et forsøk på å skrelle seg inn til det innerste og viktigste i troen han ønsket å ha.

Andre av dem som leser dette tilhører fortsatt den store moderkirken som lutheranerne endte opp med å skille lag med. Mange andre har i sin tur tatt navn etter selve protesten, snarere enn fra mannen, og kaller seg selv protestanter. Og andre igjen har sitt hjem i kirker som har sprunget ut av protester mot gode porsjoner av misbruk som den lutherske kirke og såkalte protestantiske kirker i sin tur har pådratt seg. Og så videre. Slik er det.

Det kommer alltid en reformasjon. Det kommer aldri en kirke som ikke stivner. Det vokser på seg så mye rart. Men vi prøver. Vi forsøker hver på vårt hold å holde oss i nærheten av kjernen. Men umerkelig kommer det lag på lag av underlige ideer og forstyrrende råd, av praktiske spørsmål og uunngåelige ordninger, av ukloke mennesker og ivrige ledere.

Dette skjedde ikke bare da. Og ikke bare der.

I hvilken kirke vi enn har vårt hjem, kan vi markere denne dagen, reformasjonsdagen, med å skrelle oss inn til det innerste og viktigste i troen vi ønsker å ha. Inn til troen på Jesus Kristus, Guds sønn. Til troen på at det er Gud som er den handlende part i vårt forhold. Til troen på at «av hans fylde har vi alle fått nåde over nåde.» Nåde over nåde er ganske mye nåde. Nåde over nåde skulle egentlig være nokså altoverskyggende. Men når den likevel ofte ikke skygger over alt i en troendes liv, for eksempel i mitt, er tiden kommet for reformasjon. Å stille seg inntil nåden igjen. Av og til må man reformere sin egen tro. For eksempel hver dag.

Jostein Ørum, prest og forfatter