Oh, when the saints

Hvert år, når det lakker og lir mot allehelgensdag, setter jeg meg ned ved en PC og går inn på You Tube. Så taster jeg i søkefeltet: «bruce springsteen oh when the saints». Så finner jeg det av klippene med flest visninger - og spiller det av. Den amerikanske artisten spilte inn den gamle gospelsangen live i Dublin i 2007. Og det er et eller annet som rører meg. Mer enn at det er en fin sang. Mer enn at det er stemningsfullt fremført. Men det gir meg en lengsel. Vekker et eller annet i meg som får lyst til å etterligne de hellige.

Jeg har mine tradisjoner til jul og påske og Luciadagen og faste og advent og 17. mai. Min allehelgendagstradisjon er å se dette klippet.

Oh, when the saints go marching in.

Oh, Lord I want to be in that number.

When the saints go marching in.

Alle som har gått foran oss og levd og dødd i troen på Jesus, denne «skyen av vitner», som Hebreerbrevet beskriver det, er alle de som har formet vår måte å følge Jesus på i vår tid. Ved Guds nåde. De er vitner som forteller at den smale veien i Jesu fotspor er en farbar vei.

Jeg vet ikke om vi skal marsjere inn eller bare gjenoppstå eller hvordan det blir. Jeg vet bare at jeg vil være der når det skjer. Sammen med alle sammen. Sammen med den fattige Frans fra Assisi. Sammen med den forvandlede Sakkeus. Sammen med min gamle søndagsskolelærer Harald Syverstad, som fikk kongens medalje etter femti år som forteller av bibelhistorier. Sammen med mine tippoldeforeldre, som jeg aldri har møtt, men som ga troen videre til mine oldeforeldre, som jeg heller aldri har møtt, men som ga troen videre til mine besteforeldre som har bedt for meg og gitt meg troen i arv. Sammen med misjonæren Annie Skau og husmannsgutten Hans Nielsen Hauge. Sammen med røveren på korset og Maria. Sammen med kong David og den barbeinte Theresa fra Calcuttas slum. Og meg. For jeg vil være med da.

When the saints go marching in.

Hysj. Nå må jeg se klippet i fred…

Jostein Ørum er prest og forfatter