Lik en ørn

Broren min bodde en gang et år i Vesterålen. Jeg besøkte ham der en ukes tid. Det var så mye fint på så kort tid. Vi opplevde alt vi orket på de få dagene. Øynene tok inn Lofotveggen, heiene, midnattsolen, havet, bjørkeskogen, flo og fjære, fiskeværene, himmelen, bølgenes brytninger i storm. Noen år senere spurte jeg ham hva han savnet mest fra livet i nord. Svaret kom kontant: «Å se på ørnene.» Bare det.

Det er noe med ørnen. Den har noe ved seg.

For lenge siden kikket en gammel mann som het Moses opp mot himmelen. Han så ørnene og oppdaget at de lignet på… Gud: «Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, tok ham og bar ham på vingene.»

Gud er mye, også lik en ørn.

Og slik kan man da altså ligge på ryggen, for eksempel på Taenstranda på Hadseløya, og se på ørnene som svever utover havet. Og da kan man se noe som ligner litt på Gud selv. Man kan blant annet se hvordan ørnene lærer ungene sine opp til å fly. Hvordan den store ørnen lærer den lille å ligge på vindene. Ikke ved å flakse så mye. Ikke som småfuglene. Men ved å sveve rolig. De svever på vinder som øynene mine ikke kan se, men som ørnene likevel finner. Det er ikke vingestyrken som holder dem oppe, men de bæres av noe usynlig. Luftdrag og vinder holder ørneungene oppe og lar dem stige opp, opp. Over verden blåser det vinder på kryss og tvers, fra nord og sør og øst og vest. Men ørnene vet også at vindene blåser opp og ned. De har lært av den store ørnen å finne luftstrømmene som tar dem opp over uværet og stormene. Over skyene er det fredligere og lysere. Jo høyere opp, jo mindre krefter bruker de.

Jeg kan altså stå i Vesterålen eller et annet sted i verden og kikke opp på ørnene og lære det viktigste og vanskeligste av alt: At det er ikke de iherdige vingeslagene som får meg mot himmelen. Ørneungene lar seg bære opp av den usynlige vinden. Dette har de lært av den store ørnen. Han svever over dem.

Jostein Ørum er prest og forfatter