Lærdommen fra en død lemen

Vi sto en stund og så på en svartspett, en gjertrudsfugl. Vi skrittet over døde lemen på stien. Vi lå i lyngen etter kafferasten og klatret på alle fire opp bratte skrenter langs et fossejuv. Vi badet og forsøkte siden å få fisk på kroken. Så satt vi i sola en søndagsmorgen, fire karer, alle rundt de seksti. Vi spiste frokost og forsøkte å gjøre som skrevet står, i Jobs bok:

«Spør bare dyrene, og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg. Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle.»

Hva hadde dyr og fugl og jord og fisk opplyst oss om? Lettest var det å lære av spetten, den så ut til å trives der den hakket etter innsikter på ei tørrgran. Fisk så vi lite til, men det ante oss at den har det best der vi ikke ser den, i sitt rette element. Så den lærdommen kunne vi trekke: Lev det livet du er skapt til, i de omgivelsene som gir deg det du trenger.

Men hva kan man lære av en smågnager som raser av sted til den stuper midt på veien? Kanskje dette: Heller ikke den som løper fortest, er sintest eller tar i av alle krefter, kan legge en eneste alen til sin livslengde. Snarere tvert imot.

Noe sånt fikk i alle fall jeg ut av samtalen. Samt at gudskjennskapen kan være like stor hos de umælende skapningene som hos oss som satt og lot praten gå. Litt ydmykende å måtte innrømme det: «Hvem av disse har ikke forstått at Herrens hånd har laget dette?» Men også trøstefullt å kunne istemme: «Han har hver levende skapning i sin hånd, og ånden til hvert menneske.»Og ikke minst dette siste er jeg takknemlig for. For vi fire var slett ikke sikre på at det alltid er slik som Job hevder: «Med alderdom kommer visdom, et langt liv gir innsikt.» Det måtte i så fall være den innsikten Kolbein Falkeid, åtti år gammel, beskriver slik: Den gamle snakker om sin erfaring, den narr, og vet at han ingenting vet.

Knut Grønvik er sokneprest i Lommedalen i Bærum