Nyheter

Kyrie med utestemme

Da vi satt på flyet hjem etter å ha jobbet frivillig i slummen på Madagaskar ett år, ble de norske avisene et brutalt møte med vår egen virkelighet, skriver Sunniva Gylver.

Utrolig mye klaging og syting over alt fra strømpriser og politikere til naboer og lærere. Vi oppdrar hverandre til forventningen om at livet skal gå på skinner og være litt fantastisk og at vi fortjener det - og da blir motstandskraften dårlig og takknemligheten liten.

Samtidig møter jeg stadig mennesker som hadde hatt godt av å klage litt mer; øse ut. Med utestemme. Mange kristne er altfor gode på innestemme. «Tenk på barna iAfrika!», sa mor - og da var liksom egne problemer og sorger litt stusselig å komme med. Så de spiste opp maten sin, svelget unna sinnet, tiet om krenkelser, gjemte sorgen, og bare lærte å ta andres smerte og lidelser på alvor. Klagen er skjevfordelt - som så mye annet. Noen hadde hatt godt av å klage mer, andre mindre. Bare god selvinnsikt og ærlige veiledere og venner kan fortelle oss hvor vi selv befinner oss.

Gud hører innestemmen, men tåler også utestemmen. I gudstjenesten er ikke bare Gloria og lovsangen plassen for det. Like mye Kyrie, der jeg roper ut min klage, over svik, tilkortkommenhet, synd, ondskap - både egen og andres. Og ber om miskunn og tilgivelse for det jeg selv har gjort, og hjelp I møte med andres synd.

«Skæld ud på Gud!», sier den danske sykehuspresten Preben Kok. Gjennom egen og andres alvorlige sykdom, har han ikke erfart en Gud som fikser på alt, ikke en Gud som skjermer oss for ondskapen, meningsløsheten, tomheten, men en Gud som ikke går sin vei. Han hevder at vi trenger å erkjenne vår egen maktesløshet, overlate oss selv til Gud, dele skyld og ansvar med Gud. Der vi har makt, har vi ansvar, og skal leve opp til det. Men de steder I livet hvor vi ikke har makt, skal vi lære å gi slipp og erkjenne at vi tross alt er mennesker. Legge skylden på Gud, heller enn å la det gå ut over mennesker rundt oss som ikke kan gjøre noe med det. Være Guds barn slik vi alle har vært barn hvis vi fikk lov til det: Skrike og protestere når noe var vanskelig eller gjorde vondt. Rope ut angsten, sinnet, fortvilelsen til Gud, så mye vi orker. Brøle Kyrie med utestemme.

Bibelen viser vei. Klagesangene har også utestemme. Bare les hele kapittel 3. Troen her er full av klage og anklage, skuffelse, sinne, hevnlyst, sorg, protest. Og like full av trassig tillit, takknemlighet og håp. Øs!

Presentasjon: Sunniva Gylver er prest, for tiden stipendiat på Menighetsfakultetet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter