Huskeliste på håndbaken

«Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.» I gamle dager, før smarttelefonen, hendte det stadig at vi skrev ting vi skulle huske på håndbaken. Blant annet derfor er dette et av mine yndlingsbilder av Gud: Enorme hender, sterke og varsomme på samme tid, med godt og vel seks milliarder individuelt uttegnete små mennesker på håndbakene. For å huske. Fordi vi er viktige. Gud har tegnet oss alle i sine hender, og glemmer ingen av oss.

Sånn tror jeg, og mange med meg, at det er. Også mennesker som har opplevd langt større lidelse og sorger enn det jeg har gjort. Likevel er det vanskelig. Fordi noen opplever seg glemt av Gud og mennesker. Hos Jesaja er det Sions ord: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» I dag, denne onsdags morgenen, sies de kan hende av hun som sørger over barnet hun mistet, han som sliter med angst, hun som daglig kjenner på ensomhet, han som tigger i Oslos gater, hun som lider i Syria, Nigeria eller Gaza. Det er så ufattelig mye lidelse i verden. Så mye urettferdighet. Så mye djevelskap. Hva hjelper det da at Gud har tegnet oss i sine hender? Om jeg så tror at en dag skal rettferdigheten seire; at en dag skal alt bli nytt og godt - hvorfor lar ikke Gud det skje nå? Mange betaler en ufattelig høy pris for at vi mennesker fortsatt har en form for fri vilje, og bruker den - og at Den onde makt får virke i oss og i verden. Har Gud litt for god tid?

Ordene hos Jesaja ble nok første gang uttrykt for flere tusen år siden. Siden har skarpskodde teologer og åndelige veiledere skrevet hyllemeter på hyllemeter om det ondes problem. Jeg har gått runder med Gud angående disse tingene i hvert fall siden jeg var 12. Fortsatt er det umulig og overveldende - noen ganger i møte med mitt eget liv, oftere i møte med andre livsfortellinger, i byen min, og i verden.

Hvordan leve med dette uten å lukke øynene og bli likegyldig, bli desperat, eller maktesløs? Holde fast på at det ikke er mening MED alt, men at Gud kan skape mening I alt. Engasjere meg i kampen for en bedre verden - i lokalmiljøet og i Syria. Bygge fellesskap hvor vi trøster hverandre når vi trenger det, og holder den vanskelige samtalen om tro og liv og det ondes problem levende. Kanskje lage en liten huskeliste på håndbaken.

Sunniva Gylver er prest, og for tiden Phd-stipendiat ved MF