– Kvinner skulle ikke svette og slite

Det var Venstre-politikeren Eva Kolstad, Norges første likestillingsombud og kvinnelige parti­leder, som i bladet Kvinnesaksnytt skrev at Ingrid Wigernæs var deres fremste ambassadør. Som en av de ­aller første hadde hun banet seg vei inn i en mannsdominert idrettsgren, toppet det med medalje som aktiv under VM i Oslo i 1966, og som trener for «jentut’n» da de tok gull i Grenoble to år ­senere.

– Eva Kolstad sendte meg dette kvinnesaksbladet hvor hun skrøt så fælt av meg, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønte hvorfor. Kvinnekampen var ikke min kamp den gangen, med de metodene de brukte. Jeg kom fra ei bygd hvor det var kvinnfolkarbeid og mannfolkarbeid, men ellers ingen forskjell på kjønnene. Vi respekterte hverandre uansett kjønn, yrke, eller om vi trodde på Gud eller ikke, sier Ingrid Wigernæs.

– Har du senere skjønt hvorfor du ble sett på som viktig for kvinnesaken?

– Ja, det var jo en del rare holdninger til kvinner på 1950- og 1960-tallet. Vi skulle ikke svette og slite, det var ikke bare upassende, men direkte skadelig. Det hevdet til og med leger på den tiden. Men jeg brydde meg ikke om det. Jeg husker en gang jeg møtte to fine fruer da jeg løp i Nordmarka, og de holdt seg for nesene mens jeg løp forbi dem.

Under det første offisielle langrenns-NM for damer i 1955, måtte de 18 jentene som skulle være med, inn til en lege i hvit frakk for grundig undersøkelse før start. Noen fikk startforbud på grunn av for høyt blodtrykk, men sannsynligvis var de bare spente før løpet.

– Hvordan er livet ditt i dag?

– Bra. Naturligvis savner jeg ­ektemannen min Leif, som døde i 2005. Jeg har hatt to hofteoperasjoner, og må støtte meg på krykker eller staver, mest fordi jeg er svimmel. Jeg går litt tuklete, men jeg går mine daglige turer i butikken med den lille sekken min. Når først dørstokkmila er unnagjort, er det stadig lettere å gå. Det gjelder bare ikke å gi opp. Nei, nå må du og fotografen forsyne dere av ­kaffen og kringla på kjøkkenet. Jeg bakte den i morges.

– Hvor har du pågangsmotet ditt fra?

– Det er nok litt medfødt, fra mor og far. Som lita jente var jeg høyt og lavt, noen ville vel i dag kalt det ADHD. Et langt liv i idretten har sikkert også styrket pågangsmotet mitt. Når kroppen nå ikke lenger greier alt jeg gjorde før, kan jeg bli litt utålmodig. Samtidig har jeg mer tid til å tenke over hvor heldig jeg tross alt er. Det høres så fælt ut å være deprimert.

– Er det ingenting du uroer deg for?

– Nei, ikke når jeg ikke virkelig har grunn til det. Her om dagen fikk jeg hjerteflimmer og problemer med pusten. Da måtte jeg ha hjertekonvertering, men var ikke engstelig. Da det ene barnebarnet mitt ringte noen dager senere og sa at hun var så redd for meg, var det nesten så jeg ble urolig for henne.

– Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Å ikke ta alt man hører for god fisk. Kombinertløperen Martin Stokken, som var treneren min i yngre år, og senere ble en god venn av meg og mannen min, sa en gang til meg i mine yngre år at forskjellen på meg og ham, var at jeg trodde på folk før jeg erfarte det motsatte, mens han ikke trodde på noen før han hadde erfart at de var til å stole på.

– Hva bruker du dagene til når du ikke går turer?

– Jeg snakker masse i telefonen, særlig med Babben Enger Damon. Vi har våre daglige samtaler om alt mellom himmel og jord, mest det vi har lest i Aftenposten om politikk og samfunnsspørsmål tidligere på dagen. At hun er elleve år yngre spiller ingen rolle.

– Babben og jeg har kjent hverandre siden 1958. Plutselig stod hun der ved Frønsvolls­myra, i fullt langrennsutstyr blant alle mannfolka. Da var vi to. Merkelig nok snakker vi i dag stadig mindre om idrett, nesten like mye om kunst. Jeg har veggene fulle av bilder malt av Babbens far, Erling Enger.

Mobiltelefonen hennes ringer. Det er tidligere friidrettsutøver og langrennsløper Ingrid Kristiansen som lurer på hvordan hun har det. ­Ingrid Wigernæs sier hun skal ringe tilbake etter intervjuet.

– Ingrid er fantastisk omsorgsfull. Jeg trente henne da hun var på juniorlandslaget, og vi kalte dem mini-jentut’. For en del år siden ble jeg spurt om jeg ville være med i jentegruppa de hadde hatt siden de la opp. Nå treffes vi flere ganger i året. At jeg er 86, og de rundt 60, tenker i hvert fall ikke jeg på.

– Hvilken alder er den beste?

– For meg må det bli barndomstiden i Sørbygda i Hemsedalen, som var trygg og god. Jeg vokste opp med to søstre, en bror, og foreldre som alltid ville oss det beste. Mor og far var med i Smiths Venner, som mange så på som veldig strenge. Men jeg kan bare huske mor og far som snille og imøtekommende, både mot hverandre, oss ungene, og bygdefolket.

– Har kristentroen deres betydd noe for deg senere i livet?

– Troen på Gud har fulgt meg gjennom hele livet, som noe trygt og helt naturlig. Det skyldes nok litt at mor og far virket trygge i sin tro. Jeg husker de hadde møter hjemme i stua vår, de var vel en fem-seks stykker. Flere Smiths Venner var det ikke i bygda vår. Det eneste jeg kan huske de var nøye med, var at jeg måtte gå i skjørt. Det syntes jeg var greit, til og med i skiløypa.

– Gikk du på ski i skjørt?

– Jeg ble klubbmester i skjørt, i mitt første skirenn. Formannen i Idrettslaget visste jeg var glad i å gå på ski, og spurte meg om jeg kunne være så grei å stille opp i klubbmesterskapet. En annen, litt eldre jente fra bygda, hadde to napp i vandrepokalen, og klubben hadde ikke råd til en ny pokal.

– Da jeg spurte mor om jeg fikk lov, sa hun sa hun skulle sy en ny skijakke til meg, men at jeg måtte gå i skjørt. Da jeg gikk, tenkte jeg bare på hvor flott jakke jeg hadde.

– Hvis du skulle levd om igjen, hva ville du gjort annerledes?

– Ingenting. Det jeg har gjort, var ut fra hva jeg visste der og da – ikke det jeg vet nå. Så da er det jo ingen grunn til å angre heller. Jeg trivdes som stenograf, og jeg trivdes som budeie i to somre for onkelen min i 1952 og 1953. Skigåingen og naturopplevelsene ville jeg heller ikke vært foruten.

– Hva er det beste livet har gitt deg?

– Dattera mi, Ine. Jeg var 41 år da jeg fikk henne, for jeg stresset ikke med å få barn. Men du verden så mye hun har betydd for både mannen min og meg. At hun ble langrennsløper hun også, var ikke min skyld. Jeg hadde sett så mange foreldre, særlig fedre, jage ungene sine i sporet. Men så fikk hun jo glede av det likevel, på eget initiativ. Og da støttet jeg henne naturligvis. Etter at Ine tok doktorgrad i rehabilitering, er jeg jo i veldig gode hender sånn sett også. Neste uke skal vi være sammen på Beitostølen. Du verden, som jeg gleder meg.

– Hva er meningen med livet?

– Nei, det kan jeg ikke svare på i noen få setninger. Jeg har levd livet så godt jeg har kunnet, og det har jeg tenkt å fortsette med. Det får være mening nok.