Klippefast kaptein

Cupfinalisten Odd gjør de siste forberedelsene til morgendagens kamp mot Molde i København. Steffen Hagen har gjort unna formiddagstreningen, og er klar for å snakke om kristentroen sin. Egentlig er de blitt enige om at laget ikke skal forstyrres rett før den viktige kampen, men så lenge det handler om viktigere ting enn fotball, gjør Hagen et unntak. Han husker godt hvor viktig det en gang var for ham å lese om gode fotballspillere som trodde på Gud, før han selv ble en av dem.

– Jeg prøver å snakke passe mye om troen min i mediene. Enkelte kristne fotballspillere sier ingenting om dette. Andre sier veldig mye, av og til for mye. Gudstroen er en naturlig del av meg, som jeg ikke skammer meg over, men heller ikke ønsker å tre nedover hodet på noen. Kan jeg, ved å stå frem, få noen med meg på trosveien, ja til himmelen, er det flott, sier 28-åringen som kom rett fra landslagets kamp i Aserbajdsjan til treningsoppholdet i Danmark.

LES MER: Supertalent henter styrke i troen

Poserer ikke

Da VG for et par uker siden brukte forsiden til å fortelle at 15-åringen Martin Ødegaard, rangert som verdens mest talentfulle fotballspiller, var kristen – og at han mente troen var veldig viktig for ham, gikk Steffen straks bort til den unge landslagskollegaen og ga ham full honnør.

– Jeg sa til ham at det var stilig gjort av ham å være så ærlig og direkte, og at det var lurt å være åpen rundt dette først som sist. Da vet alle hvor de har ham.

Flere internasjonale fotballstjerner var en periode opptatt av å vise troen sin ved å posere for TV-kameraene med kristne slagord på T-skjorta under drakten, særlig etter at de hadde scoret. Andre valgte å rekke to pekefingre mot himmelen. Helt til Det internasjonale fotballforbundet FIFA syntes Gud fikk vel mye oppmerksomhet.

– Det har aldri vært min stil å ­eksponere troen slik. Jeg er ikke slik som type, smiler Steffen Hagen.

– Tenker du på at troen din skal prege oppførselen din på banen?

– Ja, det gjør jeg. Jeg banner for eksempel ikke, hverken på banen eller ellers. Tenner jeg, og det gjør jeg av og til, finner jeg andre kraftuttrykk. Som kaptein må jeg være tydelig, både overfor andre spillere og dommeren, så kristentroen betyr ikke at jeg står med lua i hånda, snarere tvert imot.

LES MER: «John Carew gjorde flere til nordmenn»

Jesus som leder

Arsenals trener Arséne Wenger har uttalt at han har Aleksander den store og Jesus som lederforbilder. Tidligere Odd-spiller, Ronny Deila, nå trener for Celtic, har fortalt at også han beundret Jesus som lederskikkelse.

– Det er jo bare å se hvordan Jesus behandlet mennesker. Han gjorde ikke forskjell på noen, og han ga dem trygghet. Disippelflokken var litt av en gjeng med unggutter, men de forlot alt for å bli menneskefiskere. Den innstillingen gjelder også i fotballen. Men noen må gå foran som et godt eksempel.

Steffen Hagen drikker ikke alkohol. Varene i bardisken på hotellet i København frister ikke. Tollfrie sigaretter og snuspakker på Københavns lufthavn, er ikke noe tema. Ikke engang kaffe.

– For meg er dette først og fremst et helse- og prestasjonsspørsmål. Jeg vil stadig forbedre meg som spiller, og da blir det for dumt å putte i seg ting som beviselig vil forsinke den utviklingen. Holdningen min gir forhåpentligvis også et signal til andre. Også om at man som kristen skal ta vare på den kroppen vi har fått. Det er en totalpakke dette, en totalgevinst.

LES MER: Fotballspillere takker Gud for mål

En utfordring

For omlag 12 år siden var det en annen Odd-spiller Vårt Land intervjuet i Min tro, Martin Wiig. Prestesønnen fra Skien ble kåret til Årets talent i Tippeligaen av spillerorganisasjonen NISO det året. Da var også kristentroen en viktig del av tilværelsen hans. Flere år senere var troen blitt borte.

– Kan du forstå at noen mister troen?

– Ja, det kan jeg. Vi mennesker er forskjellige, og vi tenker veldig ulikt rundt alle mulige ting, også troen. Martin har nok tenkt, ja grublet, over disse tingene mye mer enn det jeg har. For min egen del er det viktig å ikke gjøre kristendommen vanskeligere enn jeg mener den trenger å være. De enkle, klare bibelhistoriene, det at Jesus døde for våre synder, så vi kan bli frelst og komme til himmelen, er nok for meg. Jeg skjønner egentlig ikke at noen vil utsette troen sin for embetseksamener og doktorgrader i teologi.

Forsvarsspilleren fra Odd opplever at han selv blir beriket av de barnlige bibelhistoriene og aftenbønnene han hver kveld deler med sønnen sin på to år.

– Kona mi og jeg er enige om at barna våre tidlig skal få høre om Jesus, så da blir det en vinn-vinn-situasjon for både ham og meg.

– Har troen din noen gang blitt satt på prøve?

– Ikke slik at jeg har holdt på å miste den. Men å flytte til Skien som ung gutt, og satse for fullt på fotball i et helt nytt miljø, det var en utfordring for troen. Alt hadde vært så trygt inntil da. Det ble dårlig tid til å gå i kirken, vi spiller jo kamp nesten hver søndag. Da jeg traff Tonje, hun jeg er gift med, som gikk i Frikirken i Porsgrunn, ble det lettere. Vi har også fått flere kristne venner i Skien. Vi går litt i Frikirken sammen, men det burde vært oftere.

LES MER: Unngår fotballtribunen etter voldtektssang

Takknemlig

Odd-kapteinen tilbrakte mye tid med foreldrene i Frikirken i Kristiansand fram til han var ni år. Da flyttet familien til Stavanger fordi moren og faren skulle gå på Misjonshøgskolen. Det var en del av forberedelsene til å bli misjonærer. Fra Steffen var 10 til han var 15, bodde han på Madagaskar.

– Hvordan var det å flytte utenlands for så lang tid?

– Det ble spennende, sikkert også fordi mamma og pappa hadde sagt det ville bli det. Jeg gikk på norsk skole på Madagaskar, like i nærheten av der vi bodde. Mamma jobbet på internatet, og pappa var driftsleder ved skolen. Selv om jeg ikke spilte organisert fotball, spilte jeg mye på løkka, og drev også med mange andre idretter.

– Kan du skjønne de misjonærbarna som har har dårlige minner fra tiden de var på misjonsmarken?

– Ja, særlig hvis de bodde på et internat langt borte fra foreldrene. Men også hvis de ikke hadde et kjent miljø i Norge å komme tilbake til. For meg gir årene på Madagaskar bare gode minner. Mamma og pappa tok godt vare på oss barna der nede, det har de alltid gjort. De er dessuten veldig idrettsinteresserte. Jeg vil si jeg hadde godt av tiden på Madagaskar både som menneske og som kristen.

– Hva mener du med det?

– Jeg så mye fattigdom. Både voksne og barn var mer opptatt av å få nok mat og medisiner, enn å skaffe seg bil eller dataspill. Likevel virket de takknemlige for lite.

LES MER: – Vi burde ha kommet oss forbi dette stadiet

Materialisme

Fra Madagaskar-tiden husker han tiggerne som ba om småpenger. Da han så de samme folkene på julegudstjenesten, gi kollekt, gjorde det et voldsomt inntrykk på ham.

– Senere skjønte jeg at det er nettopp det teksten i Markus handler om, der Jesus sier at den fattige enken som ga to småmynter ga mer enn alle andre, fordi hun ga av sin fattigdom – ja alt hun hadde å leve av. De andre ga bare litt av alt de hadde.

Steffen tror tiden på Madagaskar skapte et ønske i ham om å hjelpe andre.

– Det ga meg en grunnleggende forståelse av hva kristendom egentlig handler om. Jeg ønsker ikke å idyllisere fattigdom, men jeg tror fattige gassere og andre i samme situasjon, har færre trosforstyrrende elementer i livet sitt. Er det noe Jesus virkelig advarer mot, så er det jo penger og materielle ting.

Steffen Hagen sier han fremdeles beundrer foreldrene, som midt på 1990-tallet sa opp sikre jobber, tok barna ut av skolen, og flyttet fra huset i Kristiansand for å bli misjonærer.

– Alt var på stell for dem, men de slapp alt og fulgte kallet sitt. Også det har gjort noe med mitt forhold til materielle ting.

– Du tjener ikke småpenger i Odd?

– Nei, og det har jeg litt dårlig samvittighet for. Samtidig er en fotballkarriere kort, og det kan være greit å ha en sparekapital før man finner noe nytt. Foreløpig vet jeg ikke hva det skal bli.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Misjonsprosjekt

Den aller sterkeste opplevelsen fra Madagaskar, var at han fikk en ny lillebror, Martin, som familien adopterte.

– I dag bor han sammen med mamma og pappa hjemme i Kristiansand, og er blitt 17 år. Han er en flott bror.

– Hvordan praktiserer du det du lærte på Madagaskar?

– Siden pappa fremdeles er engasjert i å hjelpe innbyggerne i en liten landsby som heter Bevondro, der lillebroren min kommer fra, gir jeg et fast pengebeløp til det formålet. Ellers prøver jeg så godt jeg kan å være en god lagkamerat og kaptein, en som bryr seg om de andre på laget – også rent menneskelig.