Hamsuns verker er offentlig eiendom

I sitt innlegg Døde stemmer vekkes til live 23. april tar Anders Toft Lothe til orde for at man ikke burde gjenskape døde stemmer. Han har rett i sin problematisering av at man ikke vet om de historiske personene ville ha ønsket det. Men poengene han trekker frem ellers, treffer et annet felt enn det vi opererer innenfor.

Hans argumentasjon kretser rundt det å ved hjelp av kunstig intelligens (KI) få en person til å synge noen andres sang. En sang vedkommende mest sannsynlig aldri har hørt. Det er vanskelig å se hvordan dette skal ha noen sammenheng med det å ta utgangspunkt i en forfatters stemme for å trene en KI-modell som leser forfatterens egne bøker.

Positiv anvendelse

Når det gjelder KI generelt, finnes det en mengde potensielle farer og åpenbare problemstillinger. Blant annet hvordan det kan brukes for å villede og manipulere befolkningen. Det er nok bare et spørsmål om tid før teknologien vil bli misbrukt, selv om man skulle være rask med å definere regelverk rundt dette.

Våre etiske avveininger ville vært enklere om hans etterkommere hadde vært takknemlig for utviklingen

Heldigvis er dette og mange andre problematiske aspekter ved KI kjente problemstillinger og gjenstand for en stor og bred debatt. Toft Lothe har som sagt rett i sitt argument om at vi ikke kan vite hvorvidt Hamsun hadde satt pris på vår KI-utgivelse med en stemme som er basert på hans, leser Sult på engelsk. Men å bruke noens stemme for å synge en sang de ikke har hørt, er noe helt annet. Når det gjelder vår kommende KI-utgivelse av Knut Hamsuns Sult på engelsk vil vi hevde det er nettopp et eksempel på positiv anvendelse av teknologien.

Bør formidles

På generelt grunnlag tror jeg forfattere ønsker at verkene deres skal leve videre. Å gi Hamsuns forfatterskap et nytt liv, til glede for nye målgrupper, for eksempel personer med lesevansker burde være noe vi alle kan erkjenne er udelt positivt.

Juridisk er det mye som tyder på at vi er godt innenfor vår rett til å publisere KI-genererte lydbøker av forfattere som har falt i det fri. Jusprofessor Olav Torvund og advokat Jon Wessel-Aas, begge med opphavsrett som spesialfelt, argumenterer for at vårt prosjekt neppe kan stoppes eller sees som et brudd på opphavsretten. Torvund peker på at Hamsuns verker er offentlig eiendom, fordi det er over 70 år siden han døde.

Til slutt i dette innlegget vil vi beklage at Hamsuns barnebarn ikke verdsetter vårt prosjekt med å bringe Hamsun videre. Våre etiske avveininger ville vært enklere om hans etterkommere hadde vært takknemlig for utviklingen. Vi mener Hamsuns forfatterskap er viktig og bør formidles til neste generasjon med den teknologien vi nå har til rådighet.