Kirkens forfeilede demokrati

Tidligere denne måneden var jeg delegat på mitt første kirkemøte. Når jeg reflekterer over hva jeg fikk være med å bestemme, kan jeg ikke se at demokratiseringen av kirken har vært noen suksess.

Det mest omtalte valget under kirkemøtet var valget av kirkerådsleder. Om dette valget kommenterte Dagens redaktør, Tarjei Gilje, at det de to kandidatene neppe skilte seg noe særlig fra hverandre. I hvert fall var det svært vanskelig å se noen forskjell på dem ut fra hvordan de selv valgte å presenterte seg.

Kirkemøtets største suksess fant altså sted i det tilfellet der avgjørelsen ble overlatt til en indre krets

Nå er jeg ikke sikker på at Dagens redaktør har helt rett i sin oppfatning. Likevel må jeg tilstå at jeg ville ha store vanskeligheter med å beskrive forskjellene på en måte som jeg kunne dokumentere på en akademisk forsvarlig måte. Jeg vil tro at de fleste kirkemøtedeltagerne ikke har så mye større innsikt i dette enn det jeg har. Valget fortoner seg dermed i stor grad som en form for lotto. Hvilken demokratisk gevinst får vi så av dette?

Avtalevalget

De andre valgene som fikk stor oppmerksomhet var valget på kirkeråd og valget på medlemmer i Mellomkirkelig råd. For å sikre bred representasjon i rådet ble det førstnevnte utført ved såkalt avtalevalg, som vil si at en liten gruppe representanter for de fire listene ble enige om hvem som skulle sitte i rådet. Valget var avgjort før en eneste stemme ble avlagt.

Valget på Mellomkirkelig råd ble derimot utført ved flertallsvalg, der de som faktisk fikk flest stemmer ble valgt inn. Resultatet ble at fem kvinner og ingen menn ble valgt og at den best kvalifiserte kandidaten ikke fikk plass i rådet. Det er bred enighet om at avtalevalget fungerte bedre enn flertallsvalget i disse to tilfellene. Kirkemøtets største suksess fant altså sted i det tilfellet der avgjørelsen ble overlatt til en indre krets.

Av sakene som ble avgjort på møtet ble de fleste vedtatt enstemmig. Det meste arbeidet var allerede gjort av kirkerådet, som hadde forberedt sakene. Kirkemøtets innvirkning kan i stor grad beskrives som finpuss av formuleringer.

Liturgien for askeonsdag

Noen av avstemningene bød likevel på en viss spenning. En av dem gjaldt spørsmålet om en formulering i liturgien for askeonsdag. Liturgen skal rette følgende oppfordring til menigheten: «La oss i stillhet reflektere over våre liv». Det kom et benkeforslag som gikk ut på å legge til et valgfritt alternativ som skulle lyde slik: «La oss i stillhet reflektere over våre liv og våre synder.» Benkeforslaget falt med noen få stemmer.

En av de mest kontroversielle sakene gjaldt spørsmålet om en del av kirkens finansiering skal være basert på aktiviteter i menigheten eller om finansieringen skal følge stillingene mer direkte. Jeg vil tro at de færreste av kirkens medlemmer har noen som helst forutsetninger for å ha noen mening om dette. Da er det kanskje heller ikke så underlig at det er så få av dem som bryr seg om å stemme i et valg som skal avgjøre spørsmål de verken kan eller vil ha noen mening om.

Likevel bruker altså kirken mange millioner kroner for å sikre at disse beslutningene springer ut av en prosess som er så demokratisk som mulig. Det er tvilsomt om dette bør være en prioritet for en kirke som for tiden befinner seg i en svært utfordrende økonomisk situasjon.

Bispevalgene har alltid foregått uavhengig av Kirkemøtet, og den ordningen kan fortsette

Forutsetninger for å ta valg

Nå er kirken pålagt ved lov å avholde kirkemøte. Men loven gir ikke nærmere bestemmelser. Man bør vurdere om det virkelig er nødvendig å ha kirkemøte hvert år. Man bør også vurdere om en demokratisk ordning etter modell av kommune- og stortingsvalg er den beste.

Det er viktig at grasrota får innflytelse på det som skjer i kirken. Men slik innflytelse kan sikres på bedre måter enn gjennom den ordningen vi har i dag. Bispevalgene har alltid foregått uavhengig av Kirkemøtet, og den ordningen kan fortsette.

Når det gjelder valg av kirkeråd, viste Kirkemøtet i år at dette fungerer best når de med best kunnskaper inngår et konstruktivt samarbeid. Valg på ledere og representanter for kirken bør tilbakeføres til dem som har forutsetninger for å foreta disse valgene, de som er involvert i kirkens arbeid.

Om vi hadde hatt en slik ordning ved valget i fjor, ville jeg ganske sikkert ikke ha blitt valgt inn i bispedømmeråd og kirkemøte. Og da ville Bønnelista ha oppnådd et av sine viktigste mål, som er å gjøre oss selv overflødige.