Å endre mening om Bibelen i møte med virkeligheten

Jeg lurer på hva du tenker om overskriften jeg har valgt. Kanskje du kjenner deg igjen i den og tenker «ja, det har jeg gjort». Kanskje du tenker at «det burde man ikke – Bibelens ord står jo fast».

Jeg har lært gjennom min oppvekst i et kristenkonservativt miljø at vi ikke skal la oss forføre av verdslig moral. Vi skal være salt og lys i verden. For Gud er i går og i dag den samme, og da må også Guds folk være det.

Problemet oppstår når vi ikke er enige om hva som er Guds vilje. Bibelen er veikartet vårt, men vi leser den ulikt. Vi har på oss ulike briller, kan man si. Noen forsøker å lese den mest mulig bokstavelig, mens andre vil legge til historisk kontekst.

Jehovas vitner bruker Apostlenes gjerninger 15 når de oppfatter blodoverføringer som mot Guds vilje, mens ortodokse kristne leser 1. Korinterbrev som et bud om at kvinner skal dekke til hodet når de går i kirken. Jeg har lært å lese disse versene annerledes.

Trofaste parforhold

Noen mener at enkelte vers er tydelige mens andre er åpne for tolkning. Når Paulus omtaler menn som ligger med menn, hva skriver han egentlig om? Er det åpent for tolkning? Handler versene om trofaste parforhold, handler det om at det på Paulus sin tid var ganske vanlig for menn å ta seg unge gutter som elskere? Snakker han om all homofili, eller snakker han om pedofili og utroskap?

Og kanskje det viktigste spørsmålet: Ville han skrevet det han skrev om han hadde levd i et samfunn der homofile kunne leve i gode parforhold og ekteskap?

Her er mange uenige, og det er i utgangspunktet helt greit. Det finnes så mange måter å lese Bibelen på at det er utopisk å se for seg at vi skal bli helt enige. Spesielt legning og kjønn er tema som skaper polarisering.

Det jeg ønsker i denne teksten er å forklare hvorfor noen endrer mening om disse temaene. For jeg mener at det ikke er et tegn på svakhet i troen. Tvert imot.

Troen min står

Jeg har lært at Gud er kjærlighet, at han er rettferdig og god, men samtidig at skeive må leve slik vi «streite» gjør for å finne frelse. Mange av oss kjenner på at det er noe som skurrer; Hvis Gud er rettferdig, hvordan kan man forvente at alle skeive skal fornekte sin egen identitet, leve i sølibat eller jobbe mot sine egne tanker og følelser hver eneste dag resten av livet?

De som er glad i noen som er skeive vil gjerne streve enda mer med å forstå det. Ikke fordi det er vanskelig å holde fast på prinsippene sine når ting blir personlig. Men fordi det er vanskelig å forstå at det er disse personene Bibelen fordømmer. Er det virkelig min skjønne, gode venninne og hennes kones kjærlighet til hverandre Paulus snakker om når han bruker ordet «styggedom»? Nei, jeg tror ikke det.

Vi setter kjærligheten først og kjenner Gud i hjertene våre når vi leser

Er det et svakhetstegn ved troen min at jeg har endret mening om dette? Har jeg latt meg forføre av verdslig tankegods, av en liberalisering som ikke er etter Guds vilje? Jeg mener at jeg ikke har det. Troen min står, og kjennes riktigere nå enn før.

Vi tolker Bibelen

Bibelen er tydelig når den snakker om hjertet vårt, samvittigheten vår og om kjærligheten. Korinterbrevet forteller oss at av tro, håp og kjærlighet er det kjærligheten som er størst. Større enn selve troen.

Ordspråkene ber oss bevare hjertene våre fremfor alt vi bevarer. I Romerbrevet 2 skriver Paulus at til og med hedninger kan, ut fra sin egen samvittighet, følge Guds lov fordi «lovens krav står skrevet i hjertet deres».

Når vi tolker Bibelen – og det gjør vi – finnes det gode bibelske argumenter for at vi skal bruke medmenneskeligheten vår i møte med tekstene. Vi har ikke latt oss forføre, vi setter kjærligheten først og kjenner Gud i hjertene våre når vi leser.

En venn fortalte meg en gang at når kartet og terrenget ikke stemmer overens, er det ikke terrenget som tar feil. Det trenger heller ikke å være kartet som tar feil, tenker jeg. Men kanskje kartleseren trenger nye briller.