Den umulige tilgivelsen

I 2014 ble min datter Sara (13 år) og hennes venninne Tiril (11 år) påkjørt og drept. For den påkjørselen har bilføreren aldri vedgått skyld. Mange forventet at jeg skulle tilgi ham som hadde drept jentene våre. For meg var det vanskelig. Samtidig leste jeg filosofiprofessor Arne Johan Vetlesens nye bok Studier i ondskap: «Å tilgi en urett som er gjort mot andre, har ingen rett, plikt eller mandat til», skriver han – og konkluderer: «Å nekte å tilgi mord innebærer at man forblir lojal mot dem som fortjener det mest: ofrene.»

På den annen side krever Jesus: «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» Men jeg hadde ikke noe annet kinn å vende til bilføreren. Det var ikke jeg som var truffet. Så jeg merket meg Vetlesens ord om ikke å tilgi «en urett som er gjort mot andre».

---

Bjørkelangen-tragedien

• I 2014 ble venninnene Sara (13) og Tiril (11) påkjørt og drept da de var på tur med hest.
• Sjåføren, en mann som da var i i 40-årene, ble senere dømt for uaktsomt drap.
• Nå har far til Sara gitt ut boken Vern alle med sin sterke hånd om rettsprosessen, skyld, tilgivelse og nytt livsmot.

Kilde: NRK

---

Å grave seg ned i hevntanker

Vårt Land fulgte opp Vetlesens bokutgivelse med å intervjue Solveig Tostrup Bråten (1948–2023). I 2002 ble hennes sønn Egil drept på gaten i Oslo. Da moren uttalte seg i 2014, var saken ennå ikke oppklart. Likevel sa hun, beundringsverdig: «Jeg synes det er mer lojalt overfor min sønn å samle på de gode minnene enn å forsure livet ved å grave seg ned i hevntanker og bitre følelser. For meg er det mer lojalt overfor ham å forsøke å tilgi ugjerningsmennene enn det motsatte.»

«Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» Men jeg hadde ikke noe annet kinn å vende til bilføreren

Mens jeg lengtet etter den samme innstillingen, leste jeg videre at hun sa: «Kanskje en må bli bedt om tilgivelse for å kunne tilgi? Jeg har ikke noe fasitsvar. Men jeg vil ikke gå og bære nag. Derfor vil jeg si at jeg forsøker å tilgi.»

I vår sak kom det ingen bønn om tilgivelse fra gjerningsmannen. Så hva skulle jeg gjøre?

Hva kunne jeg gjøre?

«Et brutalt maktspråk»

Vårt Land kontaktet også Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie som i 2000 ble drept i Baneheia; Hva tenker hun om å tilgi drapsmenn? «Det er ene og alene opp til hver enkelt å ta den avgjørelsen», svarer Austegard. Og: «Jeg har akseptert Stine Sofies skjebne og at jeg er hennes mor. Det betyr ikke at jeg kommer til å tilgi.» Hun advarte mot tvang: «Den som ikke klarer, ønsker eller vil tilgi, er et like godt menneske som den som tilgir.»

I en annen sammenheng skrev tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnes: «Tilgivelse er et positivt ladet ord, men på forunderlig vis kan det lett bli et brutalt maktspråk. Den som ikke viser et tilgivende sinnelag, blir raskt stemplet som konfliktsøkende og lite konstruktiv.»

Bundet av ugjerningsmannen?

For meg syntes dilemmaet uløselig. Gjerningsmannen ba ikke om tilgivelse, og jeg sloss med tanken på det, jeg diskuterte og leste mer – nå i Mpho og Desmond Tutus bok Tilgivelse:

«Tilgivelse er ikke avhengig av hva andre gjør. Jo da, det er selvfølgelig lettere å tilgi når ugjerningsmannen angrer og gir deg en slags oppreisning eller godtgjørelse», skriver de – og påpeker: «Problemet er at betingelsene vi setter for tilgivelsen, blir lenker som binder oss til personen som skadet oss. Bare ugjerningsmannen har nøklene til disse lenkene. […] Slik fortsetter vi å være den personens offer.»

The Tutus mener det godt: Ugjerningsmannen må ikke lenger få ha makt over ofrene sine – likevel blir det feil for meg. Tømmer de ikke slik tilgivelse for dens håndfaste innhold? Og gjør den til egenterapeutisk sjelepleie?

At en ugjerningsmann ikke skal få holde ofre og pårørende bundet med sin oppfatning, er klart. For meg måtte det imidlertid et annet grep til, gjort i trass, som en viljebeslutning, på tvers av hva bilføreren sa og gjorde, for ikke å la sorg, sinne og fortvilelse kjøre seg fast i meg og surne til bitterhet. Det var, og er, mitt ansvar. Men det er ikke tilgivelse.

Da dommen falt i vår sak, kom alle tankene om tilgivelse opp igjen. Hva gjør jeg når gjerningsmannen fortsatt insisterer på at jentenes død ikke er hans skyld? Jeg kan vel ikke tvinge tilgivelse på ham?

Søtladen sentimentalitet

«Tilgi for din egen skyld, da», sa noen. «For at du ikke skal bli bitter.» En bekjent siterte Magnus Leirgulen: «I ytterste konsekvens kan ikke de pårørende tilgi drapet, men de kan tilgi den sorg og smerte som er påført dem personlig.»

For meg går det ikke. Tilgivelse må være en toveisgreie. To parter må til. Jeg kan ikke tilgi ut i et tomrom, der ugjerningsmannen mener ikke å ha begått noen urett.

«Tenk på deg selv, da,» sa andre. «Ikke la bitterheten ta deg.»

Jeg kan ikke ta ansvaret også for ugjerningsmannen som ikke vil erkjenne skyld

Da snakker vi ikke om tilgivelse, tør jeg mene, men om dette andre grepet jeg måtte ta, beskrevet i Vern alle med din sterke hånd. Tilgivelse handler ikke om søtladen sentimentalitet, ikke engang om mentalt helbred, men om beinharde realiteter. I dette tilfellet to drap.

Min oppgave blir å ta vare på meg selv og andre etterlatte. Jeg kan ikke ta ansvaret også for ugjerningsmannen som ikke vil erkjenne skyld. Ifølge Bibelen makter ikke engang Gud å tilgi ensidig, uten en mottaker for forlatelsen: «La dere forsone med Gud!» som vi formanes i 2. Korinterbrev 5,20. Gud har riktignok forsonet verden med seg selv, men hvis verden ikke vil la seg forsone, må den seile sin egen sjø, utilgitt, uten at Skaperen blir ødelagt av sitt ubesvarte fremstøt.

Slik må det også være for oss dødelige. Veien til et godt liv igjen for dem som rammes, er en annen enn å gi etter for press for formålsløs «tilgivelse».