Hvis du vil ha noe innført, si at den nye løsningen er enklere enn den forrige. Alle som konkurrerer om pengene og oppmerksomheten vår, har skjønt at de bør appellere til vår preferanse for lettvinthet. Vi er sakte, men sikkert formet og påvirket til å sky det trege og tungvinne som pesten.
Og denne preferansen, denne måten å være i verden på, tar vi med oss rundt og påfører alle livets områder, tror jeg. Derfor ligger alt som er tidkrevende dårlig an. Trofasthet, det er jo forpliktelse over tid. Ansvar likedan, det er å godta frihetsbegrensning over tid. Tillit tar tid å bygge. Løfter er tidkrevende å innfri. Tilknytning tar tid å etablere.
Teknologien har rotet det til
Filosof Byung-Chul Han påpeker at sannhet er særlig tidkrevende. Å nærme seg en sannhet krever dypdykk, mange kildesøk, samtaler, åpning for nye perspektiver og fremfor alt dveling.
Det er ikke så vanskelig å forstå at sannheten har vanskelige kår i dagens tidsknapphet. Det tar bare noen sekunder å spre en løgn fra Moskva eller Washington til hele verden. Innen løgnen blir forsøkt stoppet, har den fått sitt ett eget liv i millioner av folks knappe oppmerksomhet, som er blitt så herpa etter hvert at alt den har plass til er nettopp denne enkle og effektive løgnen. Løgnen som ikke opptar like mye plass og er like krevende og kompleks, som noe som er nærmere sannheten tar.
Løgnen er arealeffektiv, sannheten krever mye plass.
Jeg ser flere og flere som ikke lenger er ute etter sant, men tar til takke med enkelt. Folk som Donald Trump og Andrew Tate vinner terreng for de sier det som det er, eller rettere sagt; de sier det enkelt, og hvorvidt det er sant eller ei er underordnet.
Vi har ikke plass til noe annet. Kanskje teknologien som skulle frigjøre plass heller har rotet det til. Jeg tok meg selv i her en dag i å støvsuge robotstøvsugeren. Da skjønte jeg at jeg var blitt lurt. Jeg hadde falt for enda en teknologisk nyvinning som skulle gjøre det enklere for meg.
Jeg tok meg selv i her en dag i å støvsuge robotstøvsugeren. Da skjønte jeg at jeg var blitt lurt
Kategorisering
Empati krever også tid. For akkurat som jeg trenger enkle, unyanserte svar a la «dette er saken», når jeg har dårlig tid, trenger jeg også at folk passer i båsene jeg plasserer dem i, når jeg har dårlig tid. Når jeg har dårlig tid, haster jeg gjennom livet, hverdagselementene pareres én etter én, folk jeg treffer på min vei – jeg retter så vidt et blikk deres vei før jeg kategoriserer dem for å på den måten vite hvor jeg har dem, og hvordan jeg skal håndtere dem. De blir liksom bare statister til min rakettfart gjennom livet. Har vi lite plass, har vi ikke rom til at folk ikke passer de arealeffektive fordommene våre. Hjernen er fylt med antakelser som vi kler virkeligheten i, og å korrigere disse antakelsene, krever mer energi enn å korrigere virkeligheten.
Pastor Tyler Staton i Bridgetown Church sa for noen uker siden at kategorisering er det motsatte av empati. Kategorisering er det motsatte av empati.
Kategorisering blir plassering basert på feil og for lite informasjon, for den er rask. Kategorisering blir å se folks dårlige sider, og tenke at det er hele dem, plassert. Det motsatte er empati, se folk for det de ønsker å være, se beveggrunnene deres, se forbi førsteinntrykk, se forbi handlinger. Elske folk for det de ønsker å være, og hjelpe dem å bli det. Dette fordrer evnen til å se, vente, være nysgjerrig, ydmyk, utforskende, avventende, kjærlig. Det igjen krever tid og rom, vi har lite av begge.
Komplekst og tidkrevende
Jeg tror vi har forvansket det enkle, og forenklet det vanskelige. Et vennskap skal liksom være enkelt, tilby gode følelser, være digitalt og smooth, men sannheten er at relasjoner er vanskelige, og livgivende. Likedan er politikk forenklet til det sjablong- og slagordmessige, mens sannheten er at politikk er vanskelig, og livgivende.
Mens det enkle – stillstand, å ikke gjøre noe, har vi gjort vanskelig. Teknologioptimister har i snart hundre år sagt at snart trenger vi ikke jobbe mer, men selv så effektivt alt liksom er, så jobber vi like mye som før, tidsklemma er en greie. Fritid, stillhet, stillstand, vanskelig, hva? Vi har forvansket det som burde være enkelt, og forenklet det som burde få lov å være vanskelig
Informasjonen deformerer
Hva har spist opp rommet i oss? Når det er rot er det lett å skylde på ting. At vi drukner i ting, men tingene utgjør ikke samme trussel for oss lenger, mener filosofen Byung-Chul Han. Det er overveldelse av informasjon som skviser rommet i oss flatt. Ikke informasjon som opplyser, forandrer, nyanserer og tilfører, men fragmentert informasjon som destabiliserer. Vi er langt forbi tidspunktet hvor informasjon sluttet å informere, men bare deformerer, skriver Han.
Informasjon, innhold fra smarttelefonens mange apper, oppholder deg bare til neste informasjonsinntrykk. Som bare oppholder deg til overraskelsesmomentet, eller rettere sagt attraksjonen er konsumert, og så er vi videre, og videre, og får aldri anledning til å dvele. Og det i livet og verden som virkelig er viktig, men som ikke roper så høyt, er sjanseløse i konkurransen med skjermen.
Vi har jo ikke noe oppmerksomhet å låne noen andre, vi er så travle, så overveldet av vårt eget og vår underholdningsstrøm, at vi virkelig ikke aner hvem vår neste er
Problemet er ikke sosiale medier, jeg er ute etter selve smarttelefonen. For om livet leves gjennom en liten skjerm, om verden sluses gjennom den, så fremmer det kategorisering og forenkling. Til og med NRK har kopiert formatet til sosiale medier, det støyende, skrikende, rotete, lett tilgjengelige, kort og emosjonelt, nyheter på farta. For en tid tilbake leste jeg en klimaforkjemper uttrykke at «nå må vi også spille på følelsene, nå må vi formidle klimakrisen på en emosjonelt fengende måte».
Ser vi at alle konkurrerer om oppmerksomheten vår, ved å legge lista lavere og lavere? Alle prøver å tilby lavere hengende frukt, få oss til å gripe etter det som koster minst, er mest lettvint og tilgjengelig, smaker best på kort sikt, men etterlater oss tommere og dummere enn noen gang? Alternativet er å kjempe til seg et rom, skaffe seg mer plass for å kunne bufre dette.
Vår neste
I Lukas kapittel 10 spør en lovkyndig Jesus: Hvem er så min neste? Dette er hyperaktuelt for oss, ikke av samme grunn som den lovkyndige lurte på, men fordi vi er blitt så dårlige til å se. Vi har jo ikke noe oppmerksomhet å låne noen andre, vi er så travle, så overveldet av vårt eget og vår underholdningsstrøm, at vi virkelig ikke aner hvem vår neste er.
Kanskje du ser det, når du løfter blikket, og ser ordentlig. Lærer å se forbi, empatisk; øve oss i bønnen nevnte pastor i Bridgetown foreslo: Gud, hjelp meg å se det menneske slik du ser det, hjelp meg å elske det beste i et annet menneske frem, heller enn å dømme det for det det er på sitt verste.
Vi har redusert noe så uendelig komplekst og mangefasettert som et menneske til energi.
Om vi ikke har rom i oss, til at folk kan være mer enn det vi ser, vil vi ikke kunne se forbi det ytre. Da er alt face value. Da vil vi se uten å se. Og livet mister skjønnhet, dybde, alt blir todimensjonalt. Og på en slik digital arena, en todimensjonal en, forsøker vi å diskutere livsviktige tema med fremmede. Det er som å prøve å spille fotball på en tennisbane.
Jesus sier at verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lysten til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt. Å leve livet gjennom en smarttelefon er en oppskrift på dette. Verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lysten til andre ting.
Å nekte dette, er å ta tilbake agens, førersetet, stillheten, rommet til meg selv og Gud. Det helt unike, private, hellige stedet, hvor Gud kan forme meg og sende meg ut, på en måte som er så dypt tilfredsstillende og meningsfull, versus tomheten og råttenheten vi kan kjenne på, etter å ha skrollet vekk en hel time uten å ha sjekket klokka, som var det jeg egentlig skulle.
Pulsklokka
Smarttelefonens mildt sagt uheldige ringvirkninger begynner å bli gammelt nytt. Men blikket som før var klistret til skjermen har blitt dreid mot en skjerm festet til den andre hånden, pulsklokken. Å styre livet etter kroppsbatteriet er blitt det nye. Som om kroppen er et batteri, og at en elektronisk duppeditt på håndleddet er en pålitelig bedømmer av det. Vi har redusert noe så uendelig komplekst og mangefasettert som et menneske til energi. Og at vi for all del må ha balanse i energiregnskapet, om ikke lever vi feil. Vi lader og utlades, det er livet.
Ikke bare høres dette trist ut, men jeg tror også det er grunnleggende feil. Det er å basere livet sitt på at noe så mangefasettert og uforutsigbart som krefter og kapasitet, er lett å forstå, at det får plass i et excel-ark med to kolonner – det som gir og det som tar. Alle hverdagselementer og foretagender har liksom sin bestemte energivaluta, som vi og klokken påstår å kjenne ned til minste detalj.
Men har du relasjoner som bare gir, eller bare tar? Likedan med arbeid, hobbyer, lidenskaper, opplevelser, erfaringer, reiser, prosesser, har vi liksom et perfekt utarbeidet regnskap over energienhetene som hører med? Glemmer vi at det går an å være utmattet og opplivet samtidig? Sliten, men likevel oppreist? Glad og trist?
Jeg treffer folk som trodde de hadde sovet godt, helt til de sjekket klokka, som var helt uenig, og den får siste ord
Klokken kan ikke avlese dette. Den skjønner ikke forskjellen på meningsladd og utladd. På mestringsglede og utmattelse. På uthvilt og oppglødd. Å leve livet sitt gjennom ei klokke er å risikere å gå glipp av det som gir livet fylde. Om vi følger klokkens velmenende råd om å lade kan vi unngå en livgivende situasjon, som sprenger rammene for energivurderinger. Vi kan lyde klokkens forslag om å hvile, og ende med sofa og Netflix eller to timer tankeløs skrolling, istedenfor å ta sjansen på noe potensielt langt mer meningsfullt, viktig og livgivende. Kanskje du har opplevd dette, at noe du gruet deg til, eller var på nippet til å avlyse, ble det mest fantastiske som hendte på lang tid? Tenk om du istedenfor lyttet til klokka?
Om du våkner rimelig uthvilt, da sover du nok. Det er den rådende medisinske konsensus ifølge Nasjonalt senter for søvnmedisin. Men jeg treffer folk som trodde de hadde sovet godt, helt til de sjekket klokka, som var helt uenig, og den får siste ord. Jeg må bli hjemme, klokka sier jeg er sliten.
Meg først
Å leve livet gjennom ei pulsklokke er toppen av individualisme, det er meg først. For hvordan ser energibalanseringen ut i et disippelliv? Skal vi følge Jesus ut fra body battery? Eller skal vi innse at ideen om kroppsbatteri som et velfundert menneskesyn bør skrotes. Å følge Jesus, etterligne Han i denne verden, gjennom å tjene, ofre, elske, sprenger kategoriene for hva som gir og tar. Å lese om kristent engasjement i Vårt Land de siste årene har vært en forutsigbar affære: Reportasje om kristne som vil noe, arrangerer noe, etterfulgt av intervju med teolog eller stipendiat som advarer mot at det samme engasjementet kan bli slitsomt eller farlig. Til og med Bibelen kan en få inntrykk av at er noe en må være ytterst forsiktig med å nærme seg.
Går vi oss vill?
Og selvfølgelig lurer det en grøft i dette. Det vet alle som har blitt utbrente av kirkelivet. Vi må ikke strekke kroppen på feil grunnlag, vi må ikke gå utover vår kapasitet av burde-motivasjon. Om du erkjenner at det er fastetid og kjenner at du bør vel gjøre noe, kanskje invitasjonen heller skal gå deg forbi, inntil du kjenner indre motivasjon, eller paradoksalt nok sult til å faste. Ellers blir det slitsomt, påtatt. Likedan er det slitsomt å stå i en tjeneste en ikke har eierskap til selv. Og ingenting er mer slitsomt enn å holde en gladlaks-fasade i det overskuddsfellesskapet som kirka kan være noen ganger. Men løsningen på dette er ikke at alle disipler bør kjøpe ei pulsklokke og begynne å lytte til eget kroppsbatteri. Løsningen er å følge Jesus, som tross alt er åpen om at hans åk er godt og byrde lett. Kierkegaard foreslår at den smale sti, bare er smal til å begynne med, og så vier den seg ut og blir åpen og fri og lett. Vi har trengt noen tiår med fokus på selvivaretakelse, det har vært en nødvendig korreksjon til kulturen, men nå lurer jeg på om vi er i ferd med å gå oss vill i det.
Å leve som kristen betyr å leve i verden uten å være av verden, skriver Henri Nouwen.
Det er i ensomhet at denne indre friheten kan vokse, skriver han videre. Å leve gjennom enten smarttelefonen eller pulsklokka gjør dette vanskelig, tror jeg. Smarttelefonen tar fra oss ensomheten, roter alt sammen til, lar oss engste med verdens gang, gjør oss prisgitt de sekulære oppturer og nedturer. Den lukker rommet vi trenger mellom oss og verden. Pulsklokken på sin side gjør oss vaktsomme overfor verden. Den gjør at vi ser livsinnholdet som en serie med potensielle tyver, som er ute etter den verdifulle energien vår. Kanskje den også frarøver oss hørselen og blikket for det som viktigste som foregår i oss, som tross alt ikke er hjertets pulsslag, men Guds stille hvisken.