Aller først: jeg er som filosofikollega enig i Jørn Kløvfjell Mjelvas prosjekt. Her er ingenting i verden utenfor menneskesinnet – det vi kaller det sinnsuavhengige – som tilsier at nordmenn i 2024 må kalle reproduktiv evne i mennesket for «kjønnet» vårt, og derfra voksne hankjønn for «mann» og hunkjønn for «kvinner». Kun dersom vi som språkfellesskap er enige om at ordet kjønn refererer eksklusivt til reproduksjon, er tokjønnsmodellen «det eneste rette».
Dessverre har denne språkkulturelle enigheten gått tapt til fordel for ulike definisjoner av samme ord, eller begrepspluralisme.
En lenge ignorert kategorifeil
Mjelva fremsetter at et pluralistisk begrepsapparat kun utgjør tillegg til og ikke erstatning av biologiens, som i så fall i stedet blir én av tre underkategorier i en ny hovedkategori for «kjønn». Kjønnsdefinisjoner som i dag utløser stor debatt fordi de ikke konvergerer («bare du kjenner kjønnet ditt» vs. «kjønn observeres ved fødsel») foreslår han dernest bare utgjør en form for overlapp i naturlige slag, eller antatt objektiv kategorisering av observasjoner.
Som evidens for sitt argument gir han et eksempel på overlappende menneskeskapte kategorier i enzymer og proteiner, som så gis direkte overføringsverdi til samfunnsfagenes bruk av ordet kjønn som også en sosial (under)kategori.
Men, å overholde vesensforskjeller i vår språklige representasjon av virkeligheten som fenomenene er observert i er hele poenget med kategorisering. «Enzymer» som noen ganger er «proteiner» deler egenskaper, for her vi gitt samme objekt ulike navn. Hva deler fysiske objekter som DNA med sosiale objekter som maskulinitet og psykologiske objekter som selvbilde? Førstnevnte eksisterer uavhengig av sinnet, de to sistnevnte kun via samhandling og fortolkning.
Å overholde vesensforskjeller i vår språklige representasjon av virkeligheten som fenomenene er observert i er hele poenget med kategorisering
Her har kategorisk ulike objekter fått samme navn, som «ulike typer kjønn». Dette er en kategorifeil når objektene det refereres til ikke deler noen andre egenskaper annet enn vår betraktning av dem. Hva er da poenget med systemet? Assosiasjonsoverføring? Legitimere subjektive konstruksjoner langsmed objektivt gitt biologi?
À priori-tivoli
Det eneste som sinnsuavhengig biologi vs. sinnsavhengig sosialisering og selvidentifisering deler, er at vi over tid selv har klistret på samme navn også på de to siste fenomenene. Vage kjønnsforskeres «kjønn er sosialt» ble til kategoriforslaget «sosialt kjønn», og mistet vitenskapelig belegg på veien. Når Mjelva forsøker å sette egenskapslikhet som premiss fra at sosiologi ser på forhold som også «kan betraktes som ‘kjønnede’» kommer konklusjonen før analysen. Navngivningen kommer først, og brukes som bevis for navngivning etterpå. Slike tilforlatelige tankefeil er det filosofens oppgave å arrestere. Ikke videreføre.
Vitenskapen får ikke, dessverre, i pluralistpose og -sekk
For å gi et forsvar for dagens definisjonspluralisme med vesensforskjellige objekter bak samme misbrukte ord, «kjønn», må Mjelva i stedet demonstrere overlapp i øvrig språkpraksis og oppfatning av andre vesensforskjellige fenomener uten overlapp i egenskaper. Det skal han lete lenge etter.
Sannsynligheten er høyere for at definisjonsrotets opphavsforskere innad den over-konstruktivistiske, kunnskapsrelativiserende grenen av kvalitative metoder ikke forsto og/eller respekterte kategorisering i utgangspunktet enn at Mjelvas appell til vitenskapsfilosofi kan redde den karusellglade subjektivitetens à priori-tivoli.
Noen konstruksjoner i akademia er tradisjoner av en grunn: de overholder regler for kategorisystemer. Eneste definisjon av «kjønn» som gjør dette, er enten den biologisk forankrede, eller den sosialt og mentalt baserte. Vitenskapen får ikke, dessverre, i pluralistpose og -sekk.
