Båskua sviktes igjen

I utgangspunktet burde båsfjøs vært på historiens skraphaug for lenge siden. Bås for kyr er en forferdelig driftsform fordi nesten all naturlig bevegelse blir forhindret. Likevel er over halvparten av melkebrukene fortsatt båsfjøs, og over 30 prosent av den nasjonale besetningen med melkekyr står på bås. Dette er langt mer enn det vi finner i våre naboland, Sverige og Danmark. I land som Nederland og Storbritannia er nær alle fjøs nå tilrettelagt for løsdrift.

Båsfjøset hindrer kuas bevegelser når hun skal reise seg opp, legge seg ned og innta ulike liggestillinger. Hun får ikke dekket sine sosiale behov. Hun hemmes i å få utført kroppspleie på seg selv og andre, som innebærer slikking og kløing. Behovet for å utføre slik kroppspleie øker jo lengre hun er fastbundet. Tilgang til mye beite kan redusere de mange problemene som båsfjøs medfører.

Bondelaget har sovet i timen

Utfasingen av båsdriften med overgang til løsdrift i norsk landbruk ble i utgangspunktet stadfestet i 2004 med en 20-års ramme. Den ble deretter ytterligere utsatt til 2034. For å kompensere for utsettelsen, ble det bestemt at de norske båskyrne endelig, i det minste, skulle få komme litt mer ut av båsen.

Men den gang ei. Når kravet om mer beite nå skal tre i kraft ser bondenæringen ut til å være totalt uforberedt. Her har Bondelaget sovet i timen. De har visst helt siden 2008 at kravene for om mosjon for båskyr ville komme. Hadde de planlagt bedre, ville bøndene vært godt i gang for lenge siden. Bondelaget har ikke prioritert å sikre tilstrekkelig omstillingsmidler for eksempel til drenering. Isteden har de hatt fokus på å prøve å vanne ut forbedringer som skulle hjelpe kuene.

I utgangspunktet burde båsfjøs vært på historiens skraphaug for lenge siden

Kua har ventet for lenge

Når kyr får velge selv, tilbringer de mer enn halvparten av døgnet på beite. På beite kan kua leve et fritt aktivt liv, i tråd med sine sosiale behov og artstypiske adferdsbehov. Kyrne får utløp for sosial adferd og det er gode forhold for fredelig flokkdynamikk. Og, ikke minst – den langsiktige helsemessige belastningen av å være i båsfjøs minker.

Kua har ventet lenge på båsen nå. Endelig skulle hun få mulighet til å være litt lenger ute, men slik skulle det ikke bli likevel. Nok en gang trumfer bondenæringens behov hensynet til dyras velferd.