Hva er årsakene til at arkitekturen blir så ensrettet?

Som nyvalgt medlem av byutviklingsvalget i Oslo etterspør Arve Juritzen i Aftenposten (30.11.23) en fornyelse av arkitekturen, som en følge av den påfallende ensrettingen av de prosjektene utvalget får inn til vurdering: «Stilen er den samme, stedstilpasningen er minimal, særpreget er null.»

Videre peker han på et skifte mellom det som bygges nå og den arkitekturen som ble reist tidligere: «Den gamle bebyggelsen viser tydelig om vi er i Gamlebyen, Groruddalen, sentrum, på Frogner eller Tøyen. Men nybyggene er i ferd med å viske ut denne identiteten.»

Nedvurdering av naturen

Som arkitekt og førsteamanuensis i emnet «Arkitekturforståelse» ved NTNU, støtter jeg Juritzens observasjoner, og jeg synes det han peker på er vesentlig. Men hva er egentlig årsakene til at det vi bygger i dag, til tross for at mange arkitekter gjør en svært god innsats, i så stor grad er preget av en ensretting? Om det er slik at vår måte å forstå verden på kommer til uttrykk i det vi former og skaper, hvilken omverdensforståelse ligger da til grunn for den arkitekturen som preger Oslo og en rekke andre byer? Og hva skiller den omverdensforståelsen som preger dagens (forbruker)kultur fra den omverdensforståelsen som resulterte i at tidligere tiders bebyggelse fikk en egenart; et særpreg som forteller oss noe om hvor vi er? Disse spørsmålene vedrører også den kritikken som Arkitekturopprøret har valgt å fronte.

Slik jeg ser det, bærer vårt tids måte å forstå verden på et preg av en nedvurdering av den naturlige erfaringen; den måten å se verden på som vi gjerne finner både hos barn og hos riktig gamle mennesker. Denne nedvurderingen resulterer i at betydningen av stedets kvaliteter, enten de er naturgitte eller et resultatet av vår egen formende og produserende virksomhet, ikke anerkjennes.

Store deler av Oslo, og deriblant områder som Grünerløkka og Frogner, er et resultat av en annen måte å forstå verden på

Gjennom lover og forskrifter er bygninger redusert til en arena for CO2-regnskap, samtidig som de er omgjort til spekulasjonsobjekter – noe som innebærer at det først og fremst er det som er kvantifiserbart, det som kan måles og veies, som tillegges vekt i en byggeprosess. Dagens byggeprosesser, preget både av teknisk-naturvitenskaplig rasjonalitet og av nytte- og forbrukstenkning, resulterer gjerne i det som kan omtales som «instrumentelt planlagt byggeri». En slik måte å tenke på underminerer muligheten for å finne frem til en arkitektur som kan sies å ha varige kvaliteter. Men hvordan skal vi da kunne kjenne tilhørighet til en bygning eller et sted? Hvordan skal vi da kunne bo i ordets rette forstand?

En annen måte å se verden på

Store deler av Oslo, og deriblant områder som Grünerløkka og Frogner, er et resultat av en annen måte å forstå verden på enn den som er dominerende i dag. Da disse områdene ble etablert, bygget man videre på de naturgitte forutsetningene som fantes på stedet. Samtidig som den bebyggelsen som ble reist på Grünerløkka og Frogner brøt med den gamle trehus-arkitekturen fra tiden før murtvangen, var det like fullt snakk om en typologi med lange historiske røtter.

Forbildene for arkitekturen som ble reist i perioden 1840–1910 var særlig hentet fra Tyskland og Berlin. Man etablerte tette kvartaler og plasser; bygningene har gjerne fire eller fem etasjer. Mange av arkitektene var utdannet i Tyskland, og man hentet inn håndverkere fra både Tyskland og Danmark.

Det er ikke slik at kvalitet kun er et spørsmål om smak og behag

Det dreier seg om en bygningstradisjon som man gjennom århundrene har erfart resulterer i gode boområder. Det er ikke slik at kvalitet kun er et spørsmål om smak og behag. Dersom vi tar arkitekturfaget på alvor, og tillegger sansningen og erfaringen betydning, er det åpenbart at det finnes noe som gjelder som viktigere enn noe annet, og at det langt på vei er mulig å enes om hva det er.

Om man verken tar hensyn til gjeldende topografi og vegetasjon, eller sol- og lysforhold når man skal reise et bygg, er forutsetningene for å skape arkitektur svært små. Og tilsvarende: Om man ikke tillegger historiens arkitektur betydning, vil det man formgir fremstå kun som en fiks idé; et «påfunn» uten varige kvaliteter.

Arkitektens rolle

Juritzen ønsker at det lokale særpreget skal hensyntas når vi planlegger nye bygninger. For at det skal kunne skje, må vi etterstrebe en åpenhet for at det finnes noe som er gitt oss som grunnlag for det vi selv former og skaper. I dag innebærer det en endret tenkemåte: Heller enn å sette vår egen handlingskraft først, må vi ta et skritt tilbake. Det franske arkitektkontoret Lacaton & Vassal, et kontor som mottok Pritzker-prisen i 2021 (den gjeveste av alle arkitekturpriser), kan bidra til å synliggjøre hva det innebærer.

Arkitekturen forener form, bruk og teknologi; estetikk og etikk må ses i en sammenheng

I 1996 ble Lacaton & Vassal bedt om å lage et forslag til ny utforming av Place Léon Aucoc, en liten trekantet plass i Bordeaux i Frankrike, som del av den nye ordførerens ønske om en forskjønnelse av byen. Men etter å ha studert plassen konkluderte kontoret med at noen ny utforming ikke var nødvendig. I stedet beskrev de noen få vedlikeholdsoppgaver: erstatte grusen, rengjøre oftere og klippe lindetrærne. Noen annen form for forskjønnelse er unødvendig her, fremholdt de, fordi plassen allerede har fine kvaliteter, sjarm og liv.

Prosjektet er typisk for Lacaton & Vassals arbeid som arkitekter. Bestemmelsen om ikke å endre noe er ikke en benektelse av arkitekturens betydning; det er ganske enkelt en annen tilnærming til arkitektens rolle. I juryens begrunnelse for tildelingen av Prizker-prisen til Lacaton & Vassal het det blant annet at kontoret «begynner hvert prosjekt med en prosess som innebærer en avdekking gjennom å studere og lete etter de kvalitetene som allerede finnes der». Sagt med andre ord: Det er stedets identitet de ønsker å avdekke.

Undervisningen bør allerede fra 1. klasse tematisere forholdet mellom vår omverdensforståelse og det vi former og produserer

Juryen skriver videre: «Det er en ydmykhet i tilnærmingen deres, der ønskene til de opprinnelige formgiverne og ambisjonene til beboerne ivaretas.» Lacaton & Vassals arbeid som arkitekter åpner for en kontinuitetstenkning. Deres virke som arkitekter resulterer ikke i en regressiv eller gammelmodig arkitektur. Men de tydeliggjør at betydningen av at stedlige og bygningsmessige kvaliteter i dag må gis en annen plass i samfunn og kultur, samtidig som de viser oss begrensningene forbundet med en ensidig nytte- og forbrukstenkning. Arkitekturen forener form, bruk og teknologi; estetikk og etikk må ses i en sammenheng.

Undervisning fra 1. klasse

Fra et arkitektur- og planfaglig ståsted, er det (slik jeg har argumentert for i flere sammenhenger) viktig at en undervisning som gjelder vår stedlighet kommer inn på barneskoletrinnet. Undervisningen bør allerede fra 1. klasse tematisere forholdet mellom vår omverdensforståelse og det vi former og produserer.

Barna er åpne for det de ser, og deres måte å se verden på kan understøttes på en slik måte at de lærer å vektlegge betydningen av å ta vare på og verne om naturen, og også kvalitetene i den arkitekturen de er omgitt av. Ved å lære barna om deres stedlighet og om deres eget hjemsted, finnes det et potensial til et samfunnsmessig «change of mindset».