Misjonskirken Norges gyldne anledning

Jeg leser i Vårt Land at Misjonskirken Norge har bestemt seg for å opprettholde ordningen med at mennesker som lever i homofile forhold ikke kan være medlemmer av lokale menigheter. Vi får nå endelig et svar på hvilken vei lederne i landets første frikirkebevegelse, som så dagens lys i Skien langt tilbake i 1856, vil gå i dette spørsmålet.

Men jeg håper at debatten likevel ikke er ferdig, lukket og låst med det.

Høyt under taket

Fra begynnelsen bestemte stifteren av bevegelsen, presten Gustav Adolph Lammers, at her skulle være høyt under taket. Det skulle råde full samvittighetsfrihet i dåp og nattverdsyn, og om noen ønsket å fortsette sitt medlemskap i statskirken, som den gang var det eneste kristne alternativet for organisert kirkelig fellesskap, skulle de få lov til det.

Det ble raskt trangere i huset enn det Lammers hadde sett for seg, og han gikk tilbake til den tids statskirke etter få år. Men de frie menighetene utviklet seg videre og ble etter hvert Det norske Misjonsforbund, i dag Misjonskirken Norge, en levende bevegelse med flotte kristne fellesskap over hele landet.

I denne bevegelsen vokste jeg opp, og jeg var stolt av menigheten jeg var med i hjemme på Kongsberg. I det kristne skolelaget traff vi kristne fra forskjellige menigheter, alt fra Den norske kirke til frikirker. Diskusjonen om vi skulle døpe med lite eller mye vann, og ikke minst når dåpen skulle foregå lød ofte høylytt på Lagets samlinger og leirer. Så var jeg ikke rent lite stolt over å være med i en kirke, hvor vi var sammen, med forskjellige tolkninger og ulike syn på forskjellige oppleste og vedtatte sannheter. Homofili var så langt ute på sidelinjen den gangen, at det debatterte vi knapt. Homofili var synonymt med å ikke være kristen, noe jeg har endret forståelse for etter hvert som årene har gått.

Når konsekvensene av vår tolkning blir at folk holdes nede, reagerer jeg

Dette positive meningsmangfoldet har ligget i ryggmargen min siden jeg var barn. Et av de første bibelordene jeg lærte utenat var: «Alle dem som tok imot ham (Jesus), dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn».(Joh. 1,12) Og at alle Guds barn hadde en naturlig plass i menigheten, var en selvfølge det ikke var noen debatt rundt.

Det finnes homofile. Punktum.

Jeg er enig i at dagens samtaler om homofilt samliv kan være utfordrende i lys av flere av Bibelens tekster. Men at enkelte tekster (Rom.1, 1.Kor.6, 1.Tim.1 m.fl.), tolkes inn i en kjærlighetsrelasjon mellom to mennesker, er nesten mer enn jeg kan forstå. Det handler ikke om relasjoner, men om konkrete handlinger, sier noen. Men betyr det da at menn i skriftsteder som «Menn som ligger med menn ikke skal arve Guds rike» kan gjøre alt annet, uten det å ligge sammen? Er de da velkommen som medlemmer i den lokale menigheten?

Dette er i så fall en merkelig bibelforståelse, som i alle fall ikke jeg får til å henge sammen. Når vi ser konteksten disse ordene er skrevet i, synes jeg det minner mer om advarsler mot umoral, misbruk og overgrep enn mot kjærlighetsfulle relasjoner. Jeg tror Paulus skriver for å beskytte utsatte og svake. Når konsekvensene av vår tolkning blir at folk holdes nede, reagerer jeg.

Jeg er klar over at jeg også tolker, men jeg har bestemt meg for at om jeg skal bli anklaget for noe når jeg skal stå til regnskap med mitt liv, vil jeg heller bli anklaget for å ha gjort døren for vid enn for smal.

Jeg håper det kan være rom for ulike tolkninger og ulike skriftsyn, der vi respekterer hverandres grunnlag for å være bibeltro. Når vi leser Bibelen i sammenheng, synes jeg ikke det er vanskelig å se at planen fra skapelsen av var at den seksuelle kjærligheten skulle leves ut i ekteskapet mellom mann og kvinne. Men når virkeligheten for noen er en annen, må vi også forholde oss til det. Det finnes homofile. Punktum. Mange har kjempet for å bli annerledes, men har til slutt måttet erkjenne at de er den de er, og da må vi forholde oss til det, slik at de også kan få gode liv.

Vi bør strekke oss langt

De skriftlærde var stadig ute for å ta Jesus. En gang han og disiplene gikk gjennom en kornåker begynte disiplene å plukke aks fordi de var sultne, noe de skriftlærde påpekte ikke var tillatt. Jesus svarer med den største selvfølge: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld».(Mark. 4.24) Han så til menneskene, at de skulle ha det godt.

Når mennesker finner kjærligheten på en annen måte enn meg selv, hvem er da jeg at jeg skal sette meg til doms over dem? Og når mennesker tolker sin Bibel og Guds kjærlighet inn i sine relasjoner, hvem er da jeg at jeg skal sette meg til doms over det?

Jeg håper at alle som bekjenner troen på Jesus Kristus får være likeverdige medlemmer i Misjonskirken Norge, uansett om vi tolker de bibelske tekster på ulik måte. Og når det gjelder å bli valgt til tjenester og oppgaver handler det om tillit i hvert enkelt tilfelle. Så får heller Misjonskirken Norge ha sin teologiske plattform i behold, slik de har det i dåpsspørsmålet. Det er ingen tvil om at denne teologiske plattformen er at barna tilhører Guds rike, uten dåp. Dåpen er likevel viktig. De fleste døpes på egen bekjennelse etter at de har bekjent troen, og når man døper barn er det med «metodistisk» forståelse og ikke luthersk – men ingen blir utestengt for sitt dåpssyn, siden det der skal råde full samvittighetsfrihet.

Vi har levd godt med dette i mer enn hundre år. Jeg er klar over at dagens debatt er en annen, men jeg synes vi skal strekke oss langt når det gjelder hvordan den enkelte lever sine egne liv, også med Bibelen som rettesnor for liv og lære. Spørsmålet er om tiden er overmoden for å gi trofaste homofile kristne brødre og søstre en dyp beklagelse og unnskyldning, i stedet for å bruke dyrebar tid på om de i det hele tatt kan være en del av det kristne fellesskapet.