Det har gått noen dager siden mitt eget 50 års lag og inntrykkene er i ferd med å lande. Jeg sitter igjen med gode minner fra en vennefest som innfridde langt over mine forventninger. Det var høye parykker, morsomme hodeplagg og hjemmelagde kreasjoner. Det var rørende taler med alvorlig tematikk og det var musikalske innslag som overgikk min fantasi. Det var glade mennesker og god stemning i en broket forsamling fra ulike lag i mitt liv. Et 50 års lag ikke ulikt mange andres, men allikevel en milepæl for meg.
Tre sterke følelser
I etterkant av dette laget har jeg kjent sterkt på tre ting. To av dem var som forventet, men den siste så jeg ikke komme. Takknemlighet kjente jeg allerede på i selskapet. Det grep meg allerede da jeg valgte å si noen velkomstord til alle gjestene. Da jeg så utover forsamlingen og tenkte at hver og en var der av samme grunn, var det umulig ikke å kjenne på takknemlighet. Familie, venner og kolleger var samlet for å feire livet. Og denne gangen mitt liv.
Følelsen av overveldenhet kom sterkt dagen etter. Da jeg dro jeg tilbake til lokalet for å rydde, traff denmeg hardt. Minnene fra kvelden slo mot meg da jeg så utover brukte glass, ballonger og en partyhøyttaler som hadde sørget for dans ut i de sene nattetimer. Jeg ble overveldet av alle minnene og slet med å holde tårene tilbake. Men overraskende nok følte jeg meg også lettet. Lettet over at jeg klarte å stå i det, at jeg slapp kontrollen og lot det stå til. Og nettopp lettelse er det som fører frem til den tredje følelsen jeg sitter igjen med; frimodighet.
Men hva har frimodighet med dette å gjøre? Ordet frimodighet fascinerer meg, for hvis du deler det opp får du fri og modighet. Fri kan bety så mangt, men i en kristen kontekst tenker jeg at det betyr å bli satt fri. Altså frelse. Og det var nettopp det jeg kjente på da jeg selv valgte troen og ble frelst for noen år tilbake. En sterk opplevelse av frihet uten betingelser. Jeg ble fri fra all tvil, egen fordømmelse og krav. En opplevelse det ble vanskelig å holde igjen, fordi den skapte bobler på innsiden som ba om å få slippe ut. Alt inni meg tilsa at jeg skulle dele, både lavmælt og høylytt, men noe holdt meg igjen. Og det som holdt meg igjen, var en forutsetning som måtte ligge til grunn – modighet. Den andre delen av ordet frimodighet. For det krevdes mot å rope det ut, og det var en mangelvare hos meg. Og uten mot var det ikke lett å være frimodig.
Har holdt deler av livet adskilt
Men hvorfor har jeg kjent så sterkt på frimodighet nå? Gjennom mange år har jeg jobbet hardt for å holde deler av livet adskilt. Helt siden jeg ble en troende, fra det gamle livet sluttet og det nye startet, har jeg jobbet kontrollert med å holde de ulike delene fra hverandre. Jeg har i perioder holdt kirkelivet helt skjult, til tross for at jeg brant for å snakke om det. Jeg har gått inn og ut av ulike fellesskap, og så langt det har vært mulig har jeg holdt arbeidsmiljø og kirke atskilt. Det samme har gjeldt gamle og nye venner. Jeg har vært kollega på jobb, venn på fritiden og frivillig i kirken på søndager, men jeg har aldri vært alt samtidig. Ikke før denne dagen.
Jeg har i perioder holdt kirkelivet helt skjult, til tross for at jeg brant for å snakke om det
Denne dagen valgte jeg å slippe kontrollen. Slippe alle inn i livet mitt samtidig. Kolleger, barndomsvenner, familie og kirkevenner. Mennesker som representerte både tro og vitenskap. To områder jeg selv har strevd med å få til å passe. Men nå skulle de møtes i levende live i et slags rollespill jeg ikke hadde regien på. Rollene ble besatt av de tre vise menn, mine tre gode prestevenner og sjelesørgere gjennom de siste årene, representanter for naturvitenskap gjennom kolleger, samt venner fra nytt og gammelt liv. Det var som om hele livet mitt ble åpenbart gjennom familie, kolleger, venner og prester. Det var vakkert og skummelt på en gang. Fint og befriende.
Størst av alt
For hvem ønsker å leve skjult? For meg ble dette nok en milepæl i livet. Den dagen da alle delene i mitt liv ble kjent med hverandre, forent og godtatt, spilt ut gjennom andre. Da troen frimodig fikk møte naturvitenskap og livet ble mer sammenvevd. Da skammen om å ha blitt en troende fikk vike for gleden av å ha kommet hjem. Et stort skritt på veien om å bli hel. En kveld hvor jeg rett og slett fikk være hele meg, hvor frimodighet fikk spille en viktig rolle. For det krever mot å åpne opp livet sitt og slippe kontrollen. Å la den brusende gleden få slippe ut og la frihetsfølelsen få råde. For det er ikke tvil om at frimodighet er en fantastisk følelse, så sant ønsket om å rope ut spiller på lag med motet. Først da kan vi kjenne på en følelse av frimodighet. En følelse fri for frykt og redsel.
Så etter denne kvelden blir de stående, disse tre: takknemlighet, overveldenhet og frimodighet. Men størst av dem er frimodigheten.
