Et år har passert, og det går mot slutten av Pride for i år. Mange premissgivere i den skeive bevegelsen har jobbet aktivt mot å ikke la fjorårets terrorangrep bli grobunn for økt rasisme og islamofobi. Nå er tiden moden for å ta de mer vanskelige samtalene.
I år er jeg litt forbauset og skuffet over hvor stille det er fra oss norske muslimer. Ikke Ali eller Amina Nordmann og den gjengse muslimen, men derimot Ali og Amina rikssynserne. Vi som ellers tar aktivt del i samfunnsdebatten, eller er (selvutnevnte) talspersoner for muslimer. De av oss som hyller mangfoldsarbeid eller selger foredrag om mangfold og inkludering for en klekkelig sum. Vi som sitter i styrer og verv med mangfoldshatten på. Vi som blir begeistret på sosiale medier og deler med vårt nettverk hvor flott det er med virksomheter som feirer Eid, og at NRK investerer betydelige midler i markeringen av vår høytid i beste sendetid.
Hvorfor så stille fra oss nå? Burde ikke vi som ellers står på barrikadene for mangfold også gjøre en innsats nå? Er det kun muslimers ansvar? Nei, absolutt ikke. Skal vi alle måtte stå skolerette for en enkelt manns handlinger? På ingen måte. Jeg tror vi kan enes om at dette er et felles ansvar, men også for oss som tilhører religionen en terrorist la til grunn for sine avskyelige handlinger. Vi bør med all kraft vise at vi ikke stilltiende aksepterer hans resonnement.
Linda Noor gjør godt rede for hvordan Pride-opplæring i skolen er begrenset til å øke kunnskapen om en sosial virkelighet, helt i tråd med samfunnsopplæringen for øvrig som er en del av skolen kjernefunksjon. Dessverre er det de mest høylytte gruppene som tar mye plass. Enkelte vil ha seg frabedt å lære om islam og andre verdensreligioner på skolen, nå hører vi om muslimer som ikke vil ha noe av Pride på skolen. Men de aller fleste av oss forstår at opplæring om samfunnet man vokser opp i og om menneskene som tilhører det, er en del av skolens mandat.
Muslimske samfunn og profilerte muslimer i Norge bør både ta en intern prat om Pride, og tydelig ta avstand fra all diskriminering for å bygge broer og bidra til det inkluderende samfunnet vi selv ønsker
Vårt ansvar å vise solidaritet
Vi muslimer har også kjent på redsel og frykt. Terrorangrepet på Al-Noor moskeen og tankegodset etter 22. juli har gitt oss en dypere forståelse for terrorens effekt i våre liv. Når vi selv har kjent på diskriminering og islamofobi, mener jeg vi må stå opp mot homofobi. Muslimske samfunn og profilerte muslimer i Norge bør både ta en intern prat om Pride, og tydelig ta avstand fra all diskriminering for å bygge broer og bidra til det inkluderende samfunnet vi selv ønsker. Dessverre er det mest taushet jeg hører. Andre går lenger med å omtale det skeive miljøet på en direkte ufin måte, noe som er selve grobunnen til hatmotivert vold. Det må vi få en slutt på.
Noen vil kanskje oppleve denne teksten som et spark mot muslimer eller et forsøk på assimilering. Tro meg, det er det ikke. Folk skal ha frihet til å være seg selv, og leve sine liv slik de selv ønsker det. Men poenget her er; ro ned, ingen tvinger deg ut i et Pride-tog. Prøv å slappe litt av, det er bare en regnbue. Men husk at regnbuen også representerer mange som kjemper en kamp på flere fronter, som skeive muslimer som opplever både islamofobi, rasisme og homofobi. Er det noen som fortjener vår solidaritet er det disse. Det er utrolig krevende å kjempe en kamp på flere fronter, og ved å omfavne og heie på våre egne minoriteter skaper vi et rausere vi og et mer inkluderende muslimsk miljø i Norge.
Pride handler ikke om å lokke barn bort fra islam, eller kristendom for den saks skyld. Faren er om vi som er religiøse blir så standhaftige og steile i våre verdisyn og argumenter at barna våre tenker at vi muslimer er en gjeng med intolerante fjotter. Da skjønner jeg at de ikke vil tilhøre vårt fellesskap. Så senk heller skuldrene litt, og vis tillit til det sekulære samfunnet som også bevilger skattemidler til våre bedehus, og som ivaretar vår religionsfrihet.
Faren er om vi som er religiøse blir så standhaftige og steile i våre verdisyn og argumenter at barna våre tenker at vi muslimer er en gjeng med intolerante fjotter
Trygghet er målet
Vi må ikke glemme at over 20 personer ble fysisk skadd under fjorårets terrorangrep, og at to menn ble drept. De ble fratatt sine liv. Noen syntes det var greit å drepe folk for hvem de er, og hva de tror på. Alt tilsier at disse «noen» brukte vår religion til å rettferdiggjøre en så umenneskelig handling.
Solidaritet handler om å bygge broer og forståelse, noe Atta Mohammed, styremedlem i 10. August stiftelsen, så fint utviste da han nylig sto skulder til skulder med de andre støttegruppene etter terror. Vi andre muslimer kan også bidra til dette ved å engasjere oss i dialog med gjensidig respekt, og solidaritet som et grunnprinsipp i møte med andre utsatte grupper.
Som muslimer vet vi hvor viktig det er å ha et trygt rom der vi kan utøve vår tro og være den vi er. I møte med urettferdighet kan vi ikke bare forvente og forlange støtte fra samfunnet når det er vår sak, vår kamp. Vi må også stå opp for andres rettigheter og trygghet. Alt annet blir hyklersk og hult.
[ Preses: Kan ikke ta det for gitt at kirken er velkommen i Pride ]
