«Skal staten betale frivilligheten?»

For å finansiere frivillige organisasjoner må man samle inn penger. Man må oppfordre folk til å gi enten å samle inn på gata, gi månedlige bidrag eller gjennom testamentariske gaver. Alternativt kunne man tenke at staten skal finansiere alt gjennom skattesystemet. Man skal veldig langt ut på venstresiden for å støtte det siste.

Nordmenns holdning til frivillige organisasjoners økonomi er derfor merkelig. I min undersøkelse er det hele 71 prosent som er negative til å bli spurt om å bli spurt om å gi en testamentarisk gave, og bare 33 prosent synes det er greit at ideelle organisasjoner bruker penger på markedsføring. 37 prosent er enige i påstanden at «det er statens oppgave å finansiere veldedige organisasjoner.» (!) For en amerikaner ville en slik stat være en hån mot individets handlingsrom.

Det er forståelig at venstresiden ikke liker markedsføring, reklame og salg, men at høyresiden ikke vil la de frivillige organisasjoner framtre som andre næringsdrivende i privat sektor er en gåte.

Redde for administrasjon

Det tristeste ved å jobbe med frivillige organisasjoner er å se hvor ineffektive de er. Det er ikke fordi de bruker penger på høye lønninger, dyre julebord og alkohol som andre private bedrifter – tvert imot. Jeg har aldri opplevd å få servert mer enn kaffe. Men det handler om hvor redde de er for å bruke penger på administrasjon og effektiv pengeinnsamling. Årsaken synes å være at de måles på hvor stor del av inntektene de bruker på administrasjon. Utgiftene skal derfor ustanselig måles for å legitimeres.

Det tristeste ved å jobbe med frivillige organisasjoner er å se hvor ineffektive de er

Og giverne synes merkelig naive. For å sette det på spissen: Folk vil gjerne gi til det fattige barnet som tørster i ørkenen, men de vil ikke betale for administreringen og organiseringen som skal til for at vannet kommer fram. De vil at de som arbeider i frivilligheten skal være en slags Frans av Assisi som uten lønn bærer bøtta fram til barnet. Men, en organisasjon uten administrasjon og ledelse blir jo som hodeløse høns. Jeg vil kanskje anta at den holdningen er fra folk som vil rettferdiggjøre sin gjerrighet, men mine spørreundersøkelser viser at forestillingen om organisasjoners grådighet er mer allment omfattende.

Det fører til en ineffektiv sektor. Rasjonelt er poenget: Jo større kake, jo mer får man gjort. En bøtte slukker ikke tørkekatastrofe. Det er bedre å bygge en brønn. Det lønner seg derfor først å være næringsdrivende i andre sektorer som ikke blir målt på utgifter og tjene masse for deretter å gi bort alle pengene. Folk som driver inkassobyrå, boligutleie eller dagligvare blir ikke dømt eller målt på sine utgifter.

Sinnelagsetikk framfor effektivitet

Men i denne bransjen vil man ha sinnelagsetikk framfor effektivitet. Det mest effektive for en organisasjon er å tjene penger på penger, som for eksempel bygge opp et fond, slik Røde Kors gjør, men når giverne vet at Røde Kors har penger «på bok», er det mange som ikke vil gi før de pengene er brukt opp.

Det nest mest effektive for de som driver med «fundraising» (innsamling), sett fra et strategisk innsamlingsperspektiv, er å satse på testamentariske gaver, men det tør organisasjonene ikke spørre om fordi de er redde for å trå på ømme tær. Derfor står de heller på gata med koppen, som er ineffektivt og dyrt, i stedet for å overtale alle oss potensielle givere om å tilgodese en organisasjon i sitt testament.

Jeg mener vi bør se voksne som rasjonelle mennesker, og at både unge og gamle er selvstendige individer med evne til rasjonell tekning. Hvorfor skal det være frekt av Unicef, Frelsesarmeen eller Dyrevernalliansen å spørre om man kunne tenke seg å gi en testamentarisk gave til deres formål? Vi bør legalisere de frivillige organisasjonenes rett til å spørre oss om vi vil tilgodese dem i vårt testament.

Mye å lære av USA

Nordmenn elsker å omtale seg som et likestilt samfunn med samme plikter og rettigheter og samme muligheter. For dem som er født med fattige foreldre er det en perfid påstand. Man kan ikke få et egalitært samfunn der det finnes eiendomsrett og arverett. Mer enn 75 milliarder overføres hvert år fra generasjon til generasjon. Det er så langt fra rettferdig fordelt som det går an. Nicolai Tangen foreslo 100 prosent arveavgift. Det ville være det eneste rette om vi skulle kalle oss et egalitært samfunn. Nå er arveavgiften 0 prosent, og det finnes ikke politisk vilje til å rette på det.

Selv om staten i Norge er relativt større enn i USA, kan ikke staten gjøre alt, og det vil vi vel heller ikke?

På dette feltet har vi derfor mye å lære av USA. Amerikanere støtter opp om sitt nabolag og sine organisasjoner økonomisk. De gir penger og de er stolte av det. Selv om staten i Norge er relativt større enn i USA, kan ikke staten gjøre alt, og det vil vi vel heller ikke? Vi er derfor avhengig av frivillighet, og vi er avhengig av at disse blir finansiert. I amerikanske nekrologer er det elementært å lese at han eller hun ga en del i sitt testamente til sin «favorite charity». Det ville også være lurt å heve grensen for skatteavdrag fra 50.000 til frivillige organisasjoner til flere millioner, slik som i USA. Vi må lære de rike å gi, og da er skattefradrag noe de ser ut til å like.

Privilegier bør forplikte

Om vi ikke vil at staten skal gjøre alt, må vi gjøre noe selv. Når vi har vunnet i boliglotto og ikke betaler arveavgift, bør det følges med plikter. Det bør forplikte oss til å ta sølvskjeen i egen hånd, og sørge for at alle disse gratis pengene ikke bare blir gitt ureflektert til barna, som om vi var et ættesamfunn, men også deles til bedre formål.

Vi trenger ikke engang å gi så det svir. Man kan etterlate seg etter sine barns evne, til den hjertesaken vi liker best, slik at den kan leve videre etter oss.

PS. Å skrive testament er viktig også av veldig mange andre grunner.