Jeg tror ikke. Jeg lurer

INRI – fire bokstaver risset inn i en treplate, festet over Jesu hode og kropp. Han henger foran oss, utskåret i tre, naglet fast til korset. Det rødmalte blodet renner fra sårene der spikrene er slått inn og fra et spydstikk under ribbena. Jeg vet at Jesus ble korsfestet fordi han sa at han var Guds sønn og at det var forbudt. Jeg vet at det var romerne som gjorde det og at jødene fikk skylden. Jeg vet at Jesus led og fremdeles lider for våre synder. Så mye vet jeg. Jeg vet også at ikke alle tror på Jesus. Pappa er én av dem. Han går ikke i kirken, for han er jøde. Derfor er jeg sammen med min elskede mormor. Det er julaften. Kirken er full til randen. Stemningen er magisk.

Tror du på Jesus? spør jeg mormor.

Ja, Jesus er en del av min barnetro, svarer hun.

Hva betyr det, undrer jeg. Er barnetro noe man legger fra seg når man blir voksen? Og hva betyr INRI? Jeg er syv år og kan lese, men de fire bokstavene gir ingen mening. Mormor er pensjonert småskolelærer. Hun vet alt. Jeg lener meg mot den varme barmen hennes og visker, hva betyr INRI?

INRI står for Jesus fra Nasaret, Jødenes Konge. På latin er bokstaven I det samme som vår J, og R står for rex som betyr konge, hvisker mormor for ikke å forstyrre prestens tale om juleevangeliet.

Jesus Kristus var vel kristen? Hvordan kunne han da være jødenes konge? Og var Jesus fra Nasaret også nazist?

Jesus fra Nasaret. Nasaret minner om et ord jeg har hørt før – nazi. I min familie er det et ord forbundet med sorg, ikke ulik den sorgen Jomfru Maria viser når holder sin døde sønn i fanget, som i en pieta. Sorgen er gjenkjennelig. Likevel er jeg forvirret. Jesus Kristus var vel kristen? Hvordan kunne han da være jødenes konge? Og var Jesus fra Nasaret også nazist? Mormor ber sin Fader vår. Jeg kan ikke forstyrre henne.

La de små barna komme til meg

Julen er over og det er lenge til neste høytid, påsken. På tirsdager er det søndagsskole i regi av den lokale menighetsforeningen. Jeg vet jeg ikke har noe der å gjøre, men vil likevel gjerne gå. Lillebroren min lar seg overtale til å bli med når jeg forteller at de serverer nybakte boller og rød saft. Selv er jeg mest opptatt av glansbildene. Er jeg heldig kan jeg få et stort et der Jesus står oppreist med hyrdestav i hånden og der de søte lammene flokker seg rundt føttene hans. Kjortelen hans er lyseblå, og det gullfargede håret hviler tungt på skuldrene. Han ser så mild ut.

Selv er jeg mest opptatt av glansbildene. Er jeg heldig kan jeg få et stort et der Jesus står oppreist med hyrdestav i hånden og der de søte lammene flokker seg rundt føttene hans

På veien ut kommer søndagsskolelæreren bort til meg. Hun har vært misjonær. Hun setter seg på huk, ser meg inn i øynene og sier, du er velkommen tilbake når du vil. Du husker kanskje at Jesus sa, la de små barna komme til meg?

Jeg nikker. Så gir hun meg glansbildet. Jeg blir glad, ser på Jesus og sier, Jesus er jødenes konge.

Læreren blir stiv i ansiktet. Jeg og tviholder på glansbildet så hun ikke kan ta det tilbake.

På vei inn i huset ser jeg at pappa er kommet hjem. Mamma står ved komfyren og lager middag. Pappa er progressiv i sinn, men ikke i handling. Hverken broren min eller jeg er sultne. Hvordan skal jeg forklare det? Jeg må forte meg å gjemme Jesus, men å brette ham er utelukket.

Neimen, hvor er det ungene mine har vært? spør pappa og napper glansbildet ut av hendene mine. Han snur seg mot mamma med en mine som spør, har vi begynt å sende ungene på misjonsskolen nå? Mamma setter gryten på spisebordet.

De leker og har det gøy. Er det så nøye? sier hun.

Er det så nøye! Pappas stemme er høy.

Mamma himler med øynene. Kom nå mens maten er varm.

Hun setter seg inn i baksetet på den ventende bilen og forsvinner ned bakken. Jeg forstår at spørsmål om Jesus og trosbekjennelse har en invaderende kraft

Et spørsmål med invaderende kraft

Solen varmer, snøen smelter og vinteren er på hell. Ungene i gata tar ut syklene sine. Alle kaster seg på pedalene, også de som har støttehjul, men jeg henger etter. En mamma kommer ut av nabohuset. Hun er yrkesaktiv med travel jobb. Noen år senere skal hun bli statsminister.

Heisan. Hva står du og filosoferer over? spør hun i forbifarten.

Jesus, svarer jeg. Hun skvetter. Tror du på Jesus? spør jeg. Svaret hennes har betydning for jeg vet at hun er viktig.

Det er et høyst personlig spørsmål du stiller, sier hun. Jeg tror at jeg vil holde svaret for meg selv. Hun setter seg inn i baksetet på den ventende bilen og forsvinner ned bakken. Jeg forstår at spørsmål om Jesus og trosbekjennelse har en invaderende kraft. Jeg får dårlig samvittighet.

Ma Nishtana

Påsken står for dør. Med den kommer frokostbord pyntet med gule kyllinger, skiturer med kvikklunsj og påskeegg fulle av godterier. Parallelt faller jødisk pesach. Pappa har ingen religiøs oppdragelse og pesach er ikke en del av vår familietradisjon. Likevel får han det for seg at han vil handle inn det usyrede matza-brødet som spises til minne om da Moses og det jødiske folket måtte forlate Egypt og ikke hadde tid til å vente på at brødet skulle bli hevet.

Alt bra med familien? mumler Koritzinsky. Jo da, svarer pappa, men Nina her har gått hen og blitt troende – på Jesus

Pappa tar meg med til kosher-utsalget i kjelleren under synagogen. Det er kø fram til campingbordet der gamle herr Koritzinsky sitter og fører regnskap før han overleverer matvarene til kundene. Han kjenner alle som en. Koritzinsky er kjent for å være brysk, men blir glad over å se pappa, inntil han kommer på at pappa er ustyrlig, som en fortapt sønn.

Så der kommer du, sier Koritzinsky.

Her kommer vi, svarer pappa. Har du noe gefilte fish og litt matza til overs?

Det rumler i Koritzinskys store mage når han reiser seg opp og motvillig løfter frem hermetikkbokser og en pappeske med bilde av det som likner flatbrød.

Alt bra med familien? mumler Koritzinsky.

Jo da, svarer pappa, men Nina her har gått hen og blitt troende – på Jesus.

Jeg blir målløs. Måtte han si det akkurat nå når vi står her midt blant alle jødene? Pappa og Koritzinsky ser på meg, forent i en felles forventning om å få en forklaring. Hva skal jeg svare?

Jeg tror ikke, sier jeg. Jeg lurer.

På hva, sier pappa.

Ja, på hva, gjentar Koritzinsky.

Jeg lurer på hva barnetro er, og om nazistene kommer fra Nasaret, og hvorfor Jesus bare vil ha de små barna – og hvorfor det er så vanskelig å få svar når jeg spør om de voksne tror på Jesus. Det lurer jeg på.

Ma Nishtana*, sier Koritzinsky og nikker anerkjennende til meg før han gir pappa et klapp på skulderen. Hun er langt mer jøde enn deg, og kanskje meg, og spørsmålene til sederaften er allerede klare. Chag pesach sameach! God påskehøytid.

*Ma Nishtana (hebraisk) er de to første ordene i setningen «Hvorfor er denne kvelden ulik alle andre kvelder?» Uttrykket brukes i begynnelsen av hvert av de fire spørsmålene, spurt av det yngste barnet som deltar under sederaften som er en del av den jødiske pesach-feiringen. Spørsmålene er inkludert i Haggadaen som er en del av Maggid som forteller historien om utvandringen fra Egypt (Andre Mosebok, Exodus).