Er religions- og livssynsfriheten en annenrangs rettighet?

Denne uken var det frist for å levere inn høringssvar på koronakommisjonens rapport. Det har Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og mange andre aktører innenfor vår sektor gjort.

Man bør lære av historien, sies det. En forutsetning for å lære av fortidens feil og suksesser er at man har gode kilder som dokumenterer disse erfaringene. Når fremtidens ledere står ovenfor en krise tilsvarende covid-pandemien vi har vært igjennom, er det naturlig å tro at de først vil lese seg opp på koronakommisjonens rapporter.

Der glimrer tros- og livssynssektoren med sitt fravær. I den første koronarapporten ble tro- og livssyn knapt nevnt. I den andre er vår sektor fullstendig oversett.

Restriksjonene rammet trosfriheten

Tros- og livssynssektoren har selv tatt ansvar for å bøte på dette. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norges Kristne Råd, Muslimsk Dialognettverk, Den norske kirke, Oslo katolske bispedømme og KA – Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter bestilte en uavhengig utredning for å evaluere hvorvidt myndighetenes håndtering av covid-pandemien førte til negativ forskjellsbehandling av tros- og livssynssektoren og mulige brudd på religions- og livssynsfriheten.

Gitt at tros- og livssynsdimensjonen var utelatt i den andre rapporten, har den tilsynelatende ikke blitt tatt til etterretning. Det er forstemmende

Den ble utarbeidet av advokatfirmaet Wiersholm og konkluderte med at koronarestriksjonene utgjorde et inngrep i religions- og livssynsfriheten. Særlig regelen om fastmonterte seter ble trukket frem som kritikkverdig. Dette kravet resulterte i at kirker og moskeer fikk ta imot adskillig færre besøkende enn de fleste teatre, kinoer og konserthaller, altså i praksis en negativ forskjellsbehandling av tros- og livssynssamfunnene.

Denne utredningen ble sendt til koronakommisjonen. Gitt at tros- og livssynsdimensjonen var utelatt i den andre rapporten, har den tilsynelatende ikke blitt tatt til etterretning. Det er forstemmende.

Vi kan ikke gradere av menneskerettighetene

På en debatt på Arendalsuken 2022, omtalt i Vårt Land, fikk vi ytterligere en indikasjon på at tros- og livssynssektoren kan overses uten at det volder altfor store bekymringer. Daværende statssekretær, Høyres Saliba Korkunc, som hadde en viktig rolle i perioden da koronarestriksjonene ble innført, protesterte kraftig når Wiersholm-rapportens omtale av mulige menneskerettighetsbrudd ble brakt frem i debatten.

Det kan vel ikke være slik at man opererer med en gradering av menneskerettighetene? At man har de øvrige menneskerettighetene, som man for enhver pris må respektere, og så har man religions- og livssynsfriheten, som man tenker på nærmest som en «menneskerettighet» i anførselstegn.

Alt ligger til rette for at myndighetene kan komme til å gjøre de samme feilene om igjen

Vi krever simpelthen likebehandling

Det er bedrøvelig. Vi i STL har et like sterkt ønske om å legge pandemien bak oss som folk for øvrig og vil gjerne slippe å skrive flere innlegg som har med virus eller restriksjoner å gjøre. Vi ønsker heller ikke å posisjonere oss slik at vi ved neste korsvei skal behandles bedre enn kinoer og teatre, selv om deres aktiviteter strengt tatt ikke er beskyttet av FNs menneskerettigheter.

Vi krever simpelthen likebehandling, og vi forventer å slippe diskriminering ved neste krise. Skal vi dømme ut fra koronarapportene, og for så vidt debatten med tidligere statssekretær Korkunc på Arendalsuka, ligger uheldigvis alt til rette for at myndighetene kan komme til å gjøre de samme feilene om igjen.

La oss skåne fremtidens borgere for det. La Wiersholm-utredningen bli en del av kunnskapsgrunnlaget myndighetene kan basere seg på ved neste krise.