ET MØTE MELLOM DYRS OG MENNESKETS «VERDENER» I SKJØNNLITTERATUREN

Henning Howlid Wærp, er professor i nordisk litteratur ved UiT - Norges arktiske universitet, og han har i Aftenposten (01.06)en svært interessant artikkel, der han fokuserer på relasjonen mellom mennesket-dyr innen skjønnlitteraturen.

Wærps tekst går dypt inn i hvordan enkelte forfattere kan beskrive og åpne opp for opplevelser som krysser hverandre når «verden» blir sanset og opplevd fra menneskets og/eller dyrets perspektiv.

Det som umiddelbart slo meg under lesningen av Wærps tekst,

er hvor treffende han illustrerer en av grunntankene innen moderne etologisk forskning:

Er det mulig, og i tilfelle hvordan, å gå inn i andre dyrs opplevelser av dyrets egen, indre verden?

«Animal Mind» er det engelske stikkordet på den spennende forskningen som nå gjøres internasjonalt på dette feltet innen dyreforskning på kognitiv adferd.

Den baltiske biologen Jacob von Uexküll

kalte den subjektivt opplevde, indre «verden» som organismen erhverver seg i møtet med omgivelsene,

for «UMWELT (1920).

Alle levende vesener, mennesker inkludert, er «bærere av» en indre, psykisk opplevd verden.

Hver art har selvfølgelig sin spesifikke UMWELT, men vi finner individuelle forskjeller også innfor individene av samme art som skyldes hvilke opplevelser og hendelser hvert individ har støtt på og tilegnet seg i livet.

Svaret på dyreforskningens spørsmål er derfor et «ja»,

det er mulig å forstå «animal Mind».

Det skjer på liknende vis som den vi mennesker anvender umiddelbart i vår måte å forstå andre mennesker på når vi lese hver enkelts adferd og kroppsspråk innenfor den sammenhengen de ytres i.

I slike situasjoner er det vel først og fremst vår medfødte evne til å kunne føle «sympati» og «empati» med «den andre» som trer i kraft,

egenskaper som vi umiddelbart benytter oss av for å kunne «lese» og fortolke «den andres« opplevelse av verden.

Dyrene og menneskene bor i én verden som er full av tegn og tegnutvekslinger,

der tegnene har betydninger og mening

som stadig må fortolkes for å få betydning for vår egen adferd og våre valg.

Det vi deler med andre dyr, er nettopp at vi alle har én «felles, ytre verden» som vi bebor og må leve i-og-av,

og som vi derfor også stadig må fortolke og forholde oss til, for overhodet å kunne overleve.

«Tegn er liv, og liv er tegn» er mantraet innen moderne etologi.

Spørsmålet er «bare» hvordan naturens mangfold av tegn og symboler blir fortolket og bestemt ut fra hver enkelt arts spesifikke medfødte anlegg for sanse-erfaringer koblet sammen med deres ulike, kognitive fortolkningsevner.

Det sier seg selv at en honningbie,

en katt eller et menneske,

vil opplever verden - UMWELT - i tre høyst forskjellige «utgaver».

«Opplevelsene» av den ytre, objektive «verden», er subjektive».

De er nødvendigvis knyttet både til det enkelte individs Mind som til artens medfødte «sanseapparat»,

men det de tre artene har felles , og dermed kan dele med hverandre, er én objektiv,

økologisk, ytre verden som alt liv har felles.

Det er nettopp h e r

skjønnlitteraturen og forfatteren kan komme inn i bildet.

I Aftenpostens artikkel fokuserer Henning Howlid Wærp spesielt på vår norske forfatter, Valdresforfatteren
Mikkjel Fønhus.

Werp sier at Fønhus i sine fortellinger forener en amerikanske og en canadiske tradisjonen i skildringen av forholdet mellom dyr og mennesker innen skjønnlitteraturen:

Vi følger b å d e jegeren og dyret vekselvis, hevder Werp,

og ser gjennom Fønhus’ forfatter-blikk

hvordan den objektive verden oppleves gjennom jegerens og byttedyrets ulike interesser og perspektiver på «verden».

Fønhus gjør dette på en så stilistisk vellykket måte at han utfordrer oss i

h v o r  vår sympati som lesere skal ligge.

Det er nettopp Mikkjel Fønhus’ fortjeneste at han velger perspektiver,

som vekselvis kan krysse hverandre mellom ulike arter i hans skjønnlitterære beskrivelser.

Hans valg gir dermed forfatteren av skjønnlitteraturen en helt unik mulighet til å skildre krysningspunktet mellom forskjellige «verdener» i fiksjonens form.

Litteraturen gir på denne måten en anledning til å nærme seg det som nå skjer innenfor et helt annet område av den vitenskapelig forskningen.

Dermed kan Fønhus skape en form for syntese mellom humaniora og naturvitenskap som kan «speile» hverandre i en større litterær enhet.