Kvikklunsj og langfredag

Anita Reitan

Universitetslektor ved OsloMET og medlem av Menighetsrådet i Fjellhamar kirke

Mine aller første påskeminner handler om skiturer, kvikklunsj, appelsiner og glade fridager med familien. Gode barndomsminner av vintre fulle av snø og en skyfri himmel. Tradisjoner og gleder jeg senere overførte til min egen familie. Skiturer, quiz, påskehare og påskeegg fortsatte å stå i fokus. En påskefeiring mange kan kjenne seg igjen i.

Men etter at jeg startet å gå i kirken - i voksen alder - fikk påsken en annen betydning for meg. Det var ikke lenger bare glede og moro. Nå ble det også alvor og tid for ettertanke. Min første påske i kirken gjorde dypt inntrykk på meg. Ikke ante jeg at en enkel gudstjeneste skulle påvirke meg så mye.

naiv som jeg var valgte jeg langfredag

Etter å ha gått i kirken hver søndag i noen måneder, sto påsken for tur. For meg spilte det ingen rolle hvilken dag i påsken jeg gikk i kirken. Jeg valgte derfor den dagen og den gudstjenesten som passet meg best rent praktisk. Valget falt på pasjonsgudstjeneste en ettermiddag i nabokirken. En gudstjeneste bestående av tekst og musikk. Ikke så tung av liturgi og kirkelige handlinger som jeg var vant til, og det tiltrakk meg.

Ikke vet jeg hva jeg hadde sett for meg, men det var i hvert fall ikke det som møtte meg. Kall meg gjerne naiv, men på det tidspunktet visste jeg ikke bedre. Jeg tenkte ikke på hvilken dag jeg valgte. Og jeg valgte meg langfredag.

LES OGSÅ: Anita Reitan trodde ikke på Gud. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

Korsvandrerne tok meg på sengen

Da jeg kom inn i kirken et kvarter før tiden, var det allerede flere mennesker til stede. De satt spredt på de mange radene av kirkebenker. Det ble spilt rolig og behagelig musikk fra galleriet. Nydelige toner med orgel og obo. Stemningen var fredfull og jeg falt raskt til ro. Det var godt å sitte der og bare kjenne på den indre freden jeg hadde blitt så glad i.

Klokken ble hel, men gudstjenesten startet ikke. Det var første gangen jeg opplevde at en gudstjeneste var forsinket, men etter hvert forsto jeg at vi ventet på noen. Ti minutter senere kom de. Et stille følge som vandret inn gjennom kirkedøren. En prest ledet an og følget bak han bar på et kors. Korsvandrere.

Jeg hadde så vidt hørt om korsvandrere. Sykehuspresten hadde fortalt meg om dette i forkant av påsken. Vi hadde snakket om påskefeiring og hvilke muligheter kirken hadde i denne høytiden, Vi hadde snakket om pasjonsgudstjeneste og korsvandrere, kanskje aller mest om det siste. Noe som var helt nytt for meg. Jeg syntes det hørtes voldsomt ut med korsvandring, men samtidig ble jeg fascinert av det. Var det virkelig noen som gikk gjennom byens gater med et kors? Det virket sært, men samtidig beundret jeg deres mot. Og her kom de. De var rundt 20 stykker og korset de bar på var over to meter langt. Korset var laget av tre og det var pyntet med røde roser. Aldri hadde jeg sett noe liknende og det grep meg hardt. Jeg ble fullstendig tatt på sengen og klarte ikke å slippe korset ut av syne.

Kvinnen med rosen rørte noe dypt inni meg

Allikevel skulle det være noe annet som gjorde mer inntrykk på meg denne dagen. Noe som virkelig tok tak i hjertet mitt. Rett overfor meg, på den andre siden av midtgangen, sto det en eldre kvinne. Litt krokrygget og ustø. Antakelig rundt åtti år. Hun sto der helt alene med en enkel, rød rose i hånden. Hun enset ikke meg og mitt blikk. Hun holdt blikket sitt fast på følget som var i ferd med å nå henne. Og idet vandrerne gikk forbi, la hun ned rosen sin på korset. En enkel, liten handling som rørte noe dypt inni meg. Jeg er fortsatt i dag usikker på hvorfor dette ble et så sterkt øyeblikk for meg. Men mulig det var fordi jeg for første gang i livet virkelig så hva tro kunne bety for et menneske.

Følte på salighet og angst

Det ble en sterk time i kirken denne dagen. Gjennom gudstjenesten ble det vekslet mellom å lese tekst og spille rolig, meditativ musikk. Ingen salmesang, kun instrumentale musikkstykker. Teksten som ble lest antok jeg var den samme som på alle langfredager, berettelsen om Jesu siste timer. En tekst jeg har hørt flere ganger opp gjennom skolegangen. En historie vi alle kjenner. Men denne dagen var det som om jeg hørte den for aller første gang.

Jeg kjente smerten og lidelsen i egen kropp. Følelser av både svik og angst tok tak i meg og jeg klarte ikke å røre meg før det hele var over. Det var vanskelig å ikke la seg påvirke, og til tross for at jeg visste hvordan historien ville ende, var det som om jeg håpet at historien denne ene dagen kunne få en annen slutt. Da det hele var over, ble jeg sittende igjen i noen minutter for å samle meg. Den gode, varme følelsen som ofte kom når jeg var i kirken var sterkt til stede, og da jeg gikk ut av kirkedøren var jeg fylt av salighet.

Påsken tvinger meg til ettertanke

Det er nå fire år siden jeg hadde denne opplevelsen i påsken. Og siden da har jeg gått i kirken hver påske. Jeg har deltatt på alle dagene, men har ennå til gode å ta hele «gullrekka» i ett. Det å starte med kirkegang i voksen alder har vært overveldende og jeg har trengt tid til å bearbeide alle inntrykk. Og påsken er den tiden med mest inntrykk. Historien gjennom påskeuken er sterk, og jeg klarer ikke å beskytte meg mot dens påvirkningskraft. Påsken tvinger meg derfor til ettertanke. Om at livet ikke alltid består av kvikklunsj, appelsiner og skiturer, men også av ensomhet, redsel og lidelse. Et mørke som kan omfavne oss alle. Samtidig forteller påsken meg at det finnes et lys i mørke. Et lys som kan overvinne mørke og omslutte oss med kjærlighet.

LES OGSÅ: Kirker over hele landet er stengt, men noen åpner dørene for bønn og lystenning i påsken

En strime av håp

Hvordan går det nå med årets påske når korona gjør livene våre usikre og uforutsigbare. Landet vårt er stengt ned og verken skiturer på fjellet eller kirkegang er en del av årets påskeutgave. Kirkens høytid, slik vi kjenner den, ble avlyst og vi kunne se langt etter samling rundt nattverdbord og korsvandring. Heller ikke salme ved midnatt påskeaften eller festgudstjeneste 1. påskedag vil bli noe av.

La oss allikevel fortsette å feire påsken og dens budskap, om det så er på en litt annerledes måte. Vi kan se på felles gudstjenester via nett og TV og vi kan lytte til salmer og kirkemusikk på radio eller sosiale medier. Vi kan høre på gode og oppmuntrende ord fra lokale prester både dag og kveld og vi kan møtes i biler på driv-in-gudstjeneste. Og så er det kanskje nettopp i år at påskens budskap skal nå ut til flere. Flere enn dem som normalt sett går i kirken ved denne høytiden. Ved at kirken nå er tilgjengelig i andre kanaler og mer synlig i samfunnet, kan det være at flere får glede av den. Og i denne tiden kan det være flere som nettopp trenger det; å få kjennskap til påskens budskap og få gleden av å se at det finnes et lys i mørket. En strime av håp i en usikker og krevende tid.

LES MER:

[ Tomm Kristiansen hyller nettgudstjenester: «Hvor mange lyttet til Byåsens prest som ønsket god natt og Guds velsignelse? 20.000. Tjue tusen!» ]

[ Åste Dokka: «Derfor ble det ingen helligdag over Jesu raseri mot pengevekslerne» ]

[ Ole Christian Kvarme: «Et grotesk utslag av middelaldersk antisemittisme i påsken» ]