Et hellig, luthersk kirkerom

Et hellig, luthersk kirkerom

Petter Mohn

Hallvard N. Jørgensen har i VL for 14.mars ønsker om at våre kirkerom kan smykkes med ikoner. Han påpeker at det vil bli en krevende prosess, men øyner håp i dagens økumeniske situasjon. Den ortodokse tradisjon bygger videre på Romerrikets tradisjon med keiserstatuer i byene. De representerte keiseren og måtte ligne på ham, som ikonene må ligne på de hellige.

I utgangspunktet er DNK en usynlig kirke, fordi Jesu Kristi kirke ikke er av denne verden, men i verden. Bare sakramentene er synlige bærere av det åndelige, av Guds nåde. Troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen av Guds ord, sier Paulus.

Bilder hos oss kan være til hjelp for undervisning og hukommelse og gjøre oss kjent med den avbildete, men det kan ikke bildet alene gjøre. Da ikonene begynte å komme til Norge og fant plass i hjemmene, undret det meg. For meg var de fremmede elementer i vår kultur. Dertil var den norske tradisjonen med bilder av Jesus og Bibelvers i hjemmene en saga blott. Etterkrigstidens kirker i byene brøt totalt med de ny-gotiske og befolkningen opplevde dem ikke som kirker. Kirkerommene ble delvis erobret av abstrakt-symbolsk kunst som fjernet seg fra mennesket. Dermed ble veien åpnet for de ortodokse ikonene.

Etter utdannelse ved Kunst- og håndverksskolen med bl.a. skrift og modellering fikk jeg lyst til å bruke dette til noe meningsfullt, til å lage hustavler som kunne videreføre tradisjonen med Jesus-bilde og Bibeltekst. Disse tavlene går tilbake til reisealtere og kan åpnes, så et bilde og noe på dørene blir synlig. På fjellet hadde jeg sett vakker sølvgrå ytterkledning med kvister og sprekker og i dalene gyllenbrunt ytterpanel og rød låvekledning, som jeg har brukt til midtpartiet og kantlister på dørene. Til Kristus-skikkelsen brukte jeg kryssfiner. Omrisset ble skåret ut og flaten bearbeidet med kulefres og treskjærerjern. På den måten kunne jeg bruke de mørke limlagene til å tegne folder og andre detaljer.

Men jeg har alltid latt være å antyde detaljer i ansiktet, bare beholdt den trehvite flaten og markert omrisset. Jeg ville ikke pådytte folk en tolkning av hvordan Jesus så ut, stikk i strid med den ortodokse tradisjon. I utgangspunktet har jeg hatt ønske om å ha en bibeltekst på innsiden av døren. Når oppdragsgiver har ønsket seg symboler, har jeg bøyet meg for det.

Med slike tavler har jeg vært med på kollektivutstillinger siden 1993 til begynnelsen av 2000-tallet. Siden jeg har laget dem på fritiden, har jeg aldri reklamert for dem. Oppdragene har kommet jevnt fra kjente og etter kollektivutstillinger.

Ut ifra dette vil jeg gjerne få fortelle om noen talende reaksjoner jeg har fått fra folk som har sett dem og andre reaksjoner på bilder som kan kaste ytterligere lys over deres betydning.

De kan være med på å belyse og problematisere fenomenet med ikonene, samt gi en utvidet forståelse av bilders betydning.

A) Etter den første utstillingen kom det en dame til meg og bestilte en tavle som hun skulle ha hjemme. Hun hadde fulgt datterens konfirmantundervisning og blitt berørt av den. Da jeg spurte hvilket Bibelvers hun ville ha på dørene, svarte hun at hun ikke kjente Bibelens innhold så godt. Derfor overlot hun det til meg. Jeg valgte Johs. 3,16. Da hun kom for å hente den og jeg åpnet den, brast hun i gråt. Den gjorde inntrykk. Hun sa, familien må vel synes jeg er gæ´ern som vil ha noe slikt. Så gikk hun glad og fornøyd hjem med den.

B) En gang var jeg buden til en kunstutstilling på en gård i en av dalene våre. Jeg skulle sitte og gravere glass - som var mitt yrke - for folk som ville ha det. Men jeg spurte også om jeg kunne ha med noen av tavlene. Den ansvarlige dro på det. Det passet seg ikke med Bibelvers. Det fikk gå med tavler uten tekst, men med en Jesus-skikkelse i kryssfiner var ok. Mens jeg satt der og graverte, ble det stående et par unge jenter som så på meg. Den ene hevet blikket og så tavlene. Litt nølende sa hun «Å, så skjønt !». Men hun bet seg idet og fortsatte «Nei, men jeg er jo ikke relliøs»  Hun oppfattet altså figuren uten ansikt og uten tekst på dørene som å ha religiøs betydning, ja, kristen. Så det er altså ikke nødvendig å ha et gjenkjennelig bilde av Jesus for at vanlige mennesker skal kunne oppfatte det som det.

C) Jeg deltok også på en utstilling på Sørlandet, i Bibelbeltet, før påske et år. Merkelig nok ble det bare solgt en tavle. Men jeg fikk høre av noen som hadde vært der, at folk syntes det ville være for alvorlig/tungt å han noe slikt hjemme.

Jeg vil også nevne noen opplevelser av bilder som andre jeg kjenner har hatt.

D) Jeg var med i en sjelesorggruppe i Oslo domkirke. Vi skulle gå rundt i kirken og se om vi kunne finne et motiv i takmaleriene som tiltalte oss. En dame i 50-årene hadde et negativt farsbilde. Da hun fikk se Gud Faders og Jesu åpne favn følte hun seg velkommen, tatt imot.

E) En mann følte at han som barn var uønsket av sin mor. Da han fikk se et fotografi av en liten gutt som moren holdt opp til seg kinn mot kinn, følte han seg akseptert og elsket. - Et bilde av Maria med Jesus kunne ikke bety det samme for ham.

F) En mann jeg kjenner fortalte om en underlig opplevelse han hadde hatt. Han hadde vært i Henrik Sørensen - galleriet i Holmsbu og var blitt stående lenge ved Sørensens portrett av den unge Jesus - Kvite Krist. Dagen etter gikk han på badet for å barbere seg. Da han skulle se seg selv i speilet, så han Sørensens Jesusansikt med blå øyne som skulle det være alarmlyset til en politibil. Han ble ikke redd og var klar over at synet nok ikke ville vare lenge. Han kjente historien om synet av Jesus som Petter Moen fikk på nr. 19 under krigen. Men min venn opplevde at øyene/blikket hans ble renset.

KONKLUSJON: Disse eksemplene skulle vise at opplevelse av bilder kan gå langt ut over det som sies om ortodokse ikoner. Sørensens Jesus ligner helt sikkert ikke på den historiske Jesus.

Til sist: Hvorfor skal vi importere ikoner - av Bibelens hellige og andre, senere erklærte helgener ? Kan vi ikke bruke bilder av våre kjente, kristne ledere ? Hva med f.eks. Martin Luther og Katharina av Bora, Philip Melanchton, Johannes Bugenhagen, Brorson, Grundtvig, Ingemann, Pontoppidan, Jens Nilssøn, Hans Nilsen Hauge, Landstad, Blix, Cathinka Guldberg, H.P.S. Schreuder, Skrefsrud, Anna Jensen, Eivind Berggrav, Olav Hodne m.fl.

Det skulle greie seg med fotografier - de gjengir jo ansiktene troverdig. Ved å gjøre dette stiller vi oss på lik linje med både Den katolske og ortodokse kirke.