Verdidebatt

Tror ikke vi klarer det. En kommentar.

FNs klimarapport for 2018 er nettopp kommet ut. Den maner til øyeblikkelige handlinger før hele sivilisasjonens eksistens er direkte truet med overlevelse.I begynnelsen av 1970-årene var det flere sterke advarsler også her i Norge om hvilke trusler som verdenssamfunnet ville stå overfor innen meget kort tidsramme.En av dem som tok bladet fra munnen, er Hartvig Sætra.Hvor lenge vil «klimarealistene» fortsette å lukke øynene for realitetene?

Av Carl Christian G Andersen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Tror ikke vi vil klare det. En kommentar

Håpet om å holde temperaturøkningen på jorda innenfor 1,5 grader er ikke realistisk slik stoda er i dag.

FNs siste klimarapport, utkommet for noen dager siden, varsler om nødvendigheten av politiske strakstiltak samtidig som naturens øko-balanse og klima styrer mot ulevelige forhold på jorden innen århundrets  slutt.
Det er med et visst vemod jeg tenker tilbake til begynnelsen av 1970-årene.

Den gang hadde «Nansenskolen. Norsk Humanistisk Akademi» på Lillehammer innført økologi og økofilosofi som sentrale fagområder på skolen, og miljø- og klimadebatten gikk høyt mellom studenter og lærere. Blant gjesteforelesere var navn som Jørgen Randers med temaet  Limits to growth og samfunnspolitiske analyser av forskere som Ottar Brox og Johan Galtung.

Men det er særlig en mann jeg vil nevne her i denne sammenheng.

For langt over 20 år siden vakte den norske lektoren og økopolitikeren Hartvig Sætra mye vrede etter å ha publisert sin andre viktige bok om økologi og klima «Jamvekstsamfunnet er ikkje noko urtete-selskap»(1990). 
Der beskriver og analyserer han sannsynlige scenarier om hva det vil koste den rike delen av verden å få til et globalt likevekts-samfunn. 
Dette var dyster lesning for de fleste, og Hartvig Sætra møtte sterk motstand for sine dystopier, ikke minst blant mange «humanister» med tro på menneskeverdet!

Personlig hadde jeg stort utbytte av å lese Sætras to mest kjente økopolitiske bøker. Den første kom ut under tittelen «Økopolitisk sosialisme» i 1971 som forbinder økokrisene sammen med den globale kapitalismen og dens stadig økende behov for profittmaksimering.

Hartvig Sætras analyser av sammenhengen mellom kapital og økokrise kom altså ut 35 år før forfatteren Naomi Klein utgav sin bok «THIS CHANGES EVERY THING». Der kobles kapitalismens vekst og profittmaksimering direkte sammen med klimatrusselen.

Med den siste utgivelsen av FNs klimarapport burde sammenhengen mellom kapital, økologi og krise-maksimering være ganske innlysende. Likevel ties den som oftes i hjel av et overveldende flertall som fortsatt sverger til ideologien om «økonomisk bærekraftig utvikling» med sterk tro på teknologiske løsninger av klimakrisen uten samtidig å ville endre dens økonomiske forutsetninger drastisk.

I Norge er økofilosofen Arne Johann Vetlesen en viktig aktuell stemme som opprettholder Hartvig Sætras opplysnings-tradisjon om den uadskillelige sammenhengen det er mellom kapitalismens vekstvilkår og kollapsen vi opplever i de globale klima- og økoksystemene.

Jeg lurer på hvor lenge «klimarealistene» kan fortsette å opprettholde deres tro på «realisme» mens de  samtidig er blinde fornektere av realitetene?

Først når det virkelig er for sent?

Les mer om mer disse temaene:

klima-og-miljo

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt