Utrivelige greier

Roger Jensen og Birgitte Lerheim forsøker å føre en diskusjon med undertegnede om nyprotestantismen (VL 29.08). Utgangspunktet er den pedagogiske bruk av bilder i kirken Nedlatende foreslår de at jeg bør lese pave Frans` tekst (exhortatio) Evangelii gaudium. Slik at jeg kan unngå det de kaller «konfesjonell fiendtlighet». Å påpeke konfesjonelle forskjeller er ikke konfesjonell fiendtlighet. Det er å anføre realiteter, som ikke forsvinner ved økumenisk tåketale og upresis ordgyteri, ispedd svulstig begrepsbruk.                        

Evangelii Gaudium har jeg arbeidet med siden 2013. I høst publiserer jeg en artikkel i det katolske tidsskrift Segl om dette dokumentet. Videre utgir jeg en bok på det engelske forlaget Routledge der det er et kapittel om Pave Frans og dette dokumentet.

Når det gjelder sakinnholdet i Jensens og Lerheims artikkel, bekrefter det stort sett det jeg har gjort gjeldende om nyprotestantismen tidligere. At det lutherske “for meg” også rommer et “for oss”, som de hevder, berører ikke betydningen av den (subjektsentrerte) kunnskapsteori som moderne lutherdom har knyttet seg til. Det blir tydelig ikke minst i skapelsesteologien. Jensen og Lerheim berører ikke den utfordring som ligger i det naturvitenskapelige gjennombrudd: Den empiriske naturvitenskap gir ikke rom for kunnskap om Guds nærvær og virke i den ytre verden. For den nyprotestantiske teologi ble løsningen å oppgi kunnskapen og “redde” gudstroen ved å forankre den i det subjektive jegets bevissthet. Der mente man finne et rom som var ”fredet” for vitenskapens dekonstruksjon av «den religiøse virkelighet» nettopp som virkelighet. Utvikling av den moderne psykologi har gjort det enda vanskeligere å holde fast ved denne idealistiske bevissthetsfilosofi.

Begrunnet i egen subjektiv erfaring kan man selvsagt ha etiske, etsiske og religiøse forestillinger, egentlig om hva som helst. Man kommer ikke ut over: “jeg føler», når man påstår at noe er vakkert eller tror at Gud taler til meg ved det skapte. At mange føler det på samme vis, er sikkert oppbyggelig. Dette jeget kan også bruke bilder fra katolsk sammenheng som en oppbyggelig verdi - for en selv. Men det er jeget som gir dem denne verdien.

Subjektivismen kan lett gjøre den enkelte arrogante. Jensen og Lerheim mener at jeg med mitt filosofi- og teologihistoriske perspektiv er akterutseilt og antikvert og bundet i konfesjonalisme. Jeg har ikke kontakt med dagens virkelighet osv. osv. Den har jeg nok like god kontakt med som dem. Men mitt perspektiv blir nok ubehagelig i den religiøse varmestue de selv hører hjemme i. Der vrimler det av fintfølende mennesker som snakker mildt om «livet» gjerne med sentimental innestemme.

Det Jensen og Lerheim synes å overse, er den omfattende filosofiske litteratur som i dag drøfter betydningen av den filosofiske tradisjon (metafysikk, erkjennelsesteori, sosialfilosofi) fra senmiddelalderen av, også Luthers forhold til metafysikken. I denne sammenheng er det også en teologisk interesse: Hvilken fremtid har protestantismen? I en utfordrende artikkel fra 2004 (The Future of Protestantism: Postmodenity) hevder Graham Ward at dens fremtid kan bli svært vanskelig. Bindingen til den moderne liberalisme og dens humanisme er så sterk at protestasimen bare blir en variant av denne.

Denne filosofiske tematikk er viktig når man drøfter bildenes betydning. Er bildet noe annet og noe mer enn den materie det er laget av: tre, stein, lerret, fargestoff osv. Om det er «noe mer», er dette «noe» bare en verdi vi selv tillegger det ut fra et eventuelt pedagogisk formål? For katolisismen er virkeligheten og vårt forhold til den annerledes å forstå.