Bør ”etnos” og ”demos” supplere begrepene ”høyre” og ”venstre”

Bør ”etnos” og ”demos”

supplere begrepene ”høyre” og ”venstre” ?

Bruken av begrepet ”høyreradikalisme”

I etterkant av Anders Behring Breiviks udåd på Utøya i 2011, har de fleste reagert med avsky, og latt det bli med det. Men noen har forsøkt å forklare motivene og tankemønstrene hans. De fleste av disse forklaringene har kommet til å kretse rundt velkjente begreper som fascisme og høyreradikalisme.

En av dem som har påpekt at dette blir for enkelt, er historieprofessor Odd Bjørn Fure, mangeårig leder for Holocaustsenteret på Bygdøy. I et intervju med Ulf Andenæs i Aftenposten 1. 2. 2012sier han: ”Breivik plasserer seg innenfor en internasjonal strømning som er fundamentalt ny og fremmedartet, i den grad at vi ikke har begreper til å fange den inn. Det er lett å ty til gamle termer på nye hendelser og snakke ukvalifisert om høyreekstremisme og fascisme, spesielt opptatt av det nasjonale.

Det er ikke bare ugjerningene til Behring Breivik som det kan bli vanskelig å forstå ved ensidig bruk av begreper som høyreekstremisme og fascisme. Mange medier, både i Norge og Sverige, har tilsynelatende gått ut fra at de fleste ugjerninger i vår del av verden kan tilskrives høyreekstremisme. Ikke minst i vårt naboland Sverige – med en nokså frynsete profil fra krigens dagen - har ”høgerekstremism” vært flittig brukt som en adekvat forklaring på forskjellige hendelser i tiden. I 2016 ble det foretatt en opptellinger av hvor mange ganger Sverige Radio  hadde brukt varianter av ordet ”høgereradikal” over en viss periode. Summen ble  22 300 ganger, mens uttrykket ”vänsterradikal” bare ble brukt 457 ganger. Ut fra SR´s ordbruk kunne en få inntrykk av at de høyreradikale var 49 ganger mer truende enn de venstreradikale. (Tilsvarende tall fra Dagens Nyheter var fem ganger mer, for Aftonbladet sju ganger mer).

På samme tid kunne EUROPOL melde at for perioden 2006-2010 var det  registrert 2.065 terrorhandlinger i EU-området. Av disse sto separatister bak 1.750. Grupper registrert som venstreekstreme sto bak 18, høyreekstreme 6.  Hvis vi innskrenker studier av tilfeller der menneskeliv var gått tapt,  så foreligger det en studie av vesteuropeiske gjerningsmenns ideologiske tilhørighet for perioden 1950-2004.  Med et slikt mål gikk det fram at noen flere terrorister kunne kategoriseres som høyreradikale (12.0 pst) enn som venstreradikale (7,8 pst).

Slike tall tilsier skepsis mot begreper som ”høyre” og ”venstre” som tilstrekkelige for å forklare vold. Denne skepsisen kunne ført oss videre til en skepsis mot balansen i medienes bruk av ”høyre” og ”venstre”, når de vil trekke fram gjerningsmennenes politisk-ideologiske tilknytning.

Bruken av ordene ”høyre” og ”venstre” går tilbake til den franske revolusjon, da revolusjonære medlemmer av nasjonalforsamlingen satte seg til venstre for kongen og de som støttet kongen, satte seg til høyre. (Egentlig var dette arrangementet en repetisjon av plasseringen til de kongetro og de opposisjonelle i St. Stephens-kapellet i London på 1500-tallet)

Den politiske inndelingen av partier og standpunkter i et ”høyre” og et ”venstre” har skiftet fokus mange ganger i etterfølgende generasjoner. Et gjennomgående trekk har likefullt vært at interessebestemte framstillinger fra privilegerte grupperinger er blitt oppfattet som høyreorienterte, mens de som representerer en folkelig opposisjon til elitene. har vært oppfattet som venstreorienterte.

Ofte har dette vært en nyttig førsteinndeling av politiske stridigheter; men ikke alltid. Når det gjelder partene i innvandringsdebatten, der talsmenn for en folkelig opposisjon til elitenes gjennomgående liberale innvandringslover, er de opposisjonelle blitt stemplet som høyreorienterte, til og med som høyreekstremister.

Begrepet ”populisme”

For at en slik ordbruk skal bli akseptabel, har en innført begrepet ”populisme”. Motstandere mot en etablert innvandringspolitikk er i senere tid  og i vår del av verden, blitt karakterisert som ”høyre-populister”, der ”populister” er blitt oppfattet som en lett-påvirkelig folkemasse, med lite sans for kompliserte forklaringer. Assosiasjonene går tilbake til Hitlers massemønstringer. Hitlers politikk er i forveien blitt tolket og innarbeidet som en ekstrem form for  høyreorientert nasjonalisme – på tross av alle innvendinger mot slike karakteristikker, av både engelske og tyske historikere. (Jr. analysene til Anthony D. Smith og Peter Alter.)

”Populisme” har sitt opphav i latinsk ”populus” som betyr folk. Tidligere hadde ordet en forholdsvis nøytral betydning,  men i løpet av de siste par årtier er ordet blitt negativt ladet, ikke minst gjennom språkbruken i medier og i politiske fora.  ”Populisme” er i dag en betegnelse som særlig brukes av venstreorienterte kommentatorer når de vil diskreditere opposisjonelle argumenter, som de bare delvis har svar på. - Høyreorienterte kommentatorer bruker på sin side ofte uttrykket ”politisk korrekt”,  når de ikke har fullgode svar på argumentene fra venstre.

”Etnos” og ”demos”

For å unngå begrepsforvirringer ved ”høyre”/”venstre”-inndelingen og ved bruken av ordet ”populisme”, kan vi forlate den romerske verden og gå over til den greske. Her kan vi finner vi begrepsparet ”etnos” og ”demos”.

I nettleksikonet Wikipedia er de to begrepene omtalt med disse orda: “Etnos og demos er uttrykk for to ulike slag hopehav mellom folk i eit samfunn. Båe orda er greske, og tyder folk. Etnos spelar på at folk høyrer saman fordi dei har i lag slike ting som soga, mål, religion og etnisitet. Demos går ut på at folk høyrer saman for di dei deler dei same rettane og pliktene andsynes sams styremakter innan det avgrensa området der dei alle bur”.

Demos blir etter en slik forklaring noe som begrenser seg til lovregulerte retter og plikter, eventuelt kombinert med subjektive opplevelser av identitet.  Etnos-forklaringer av nasjonal tilhørighet blir til sammenligning et historisk utviklet fellesskap, basert på kultur og slekt, språk og religion, og på dyptgripende referanserammer.

Den sistnevnte typen fellesskap blir flerdimensjonalt; noe som ikke minst historieprofessoren Arne Bergsgård understreket i boka Nasjonaliteten i europeisk historie, fra 1946. Bergsgård satte opp fem dimensjoner som sentrale for nasjonal identitet og lojalitet. Disse kunne oppsummeres slik:   • Målet eller språket.   • Tro og tilhørighet til landets religiøse tradisjoner. • Ætt og identifikasjon med foregående og kommende generasjoner. • Kjærlighet til landet/fedrelandet. • Lojalitet med en politisk historie.

Den politiske bruken av demos som fellesnevner for tilhørighet ble utviklet under den franske revolusjon, da det gjaldt å få flest mulig til å slutte seg til La Nation. Denne nasjonalismen kom til å bygge på et nokså snevert idégrunnlaget, med en bred appell til noe som de fleste kunne slutte seg til: frihet, likhet og brorskap (Liberté, Egalité, Fraternité). De som identifiserte seg med dette programmet, eller lot som de gjorde det, kunne få status som borgere, med alle rettigheter som fulgte med, uavhengig av språk, religion, kjønn eller hudfarge. De som ga uttrykk for en annen oppfatning om det å være fransk, risikerte å bli et hode kortere.

Det kan være grunn til å minnes erfaringene fra den franske revolusjon når mange i våre dager ser på demos-identitet som veien til toleranse og fred, mens etnos-identitet forbindes med eksklusivitet og krig. - Eidsvollsmennene  så på erfaringene fra Frankrike som en fare for at demokratiet kunne utarte til terrorliknde tilstander. Ordet “demokrati” finnes forøvrig ikke i den norske grunnloven av 1814.

Selv om flere, både politikere og  forskere, framhever  demos som det mest humane og demokratiske, med en idealisering av multikulturelle samfunn, kan dette over tid føre til en segregering. Hver gruppering vil dyrke sin egenart, og ha minst mulig kontakt med andre grupperinger. En etnos-orientering vil over tid ventelig legge grunnlaget for en assimilering til en dominerende og historisk utviklet kultur.

Tilbake til Behring Breivik. Mye kunne tale for at hvis han hadde kunnet forholde seg til en dominerende etnos-orientert elite, så ville han vært vaksinert mot flere av sine private og nokså forvridde utlegninger. I så fall er det grunner for å tenke seg at han ikke ville ha gjort det han gjorde.