I begynnelsen er subjektet - del I av II

«Skriftene kan ikke bli forstått teologisk, med mindre de blir forstått grammatikalsk.» Sitatet er tilkjent Luthers nærmeste rådgiver og medarbeider; Philipp Melanchton. Påstanden har vært til betydelig hjelp i egne forsøk på å fremkalle bilder til forståelse av Gud, mennesket og Jesus utfra relevante bibelord. Det mest relevante bibelordet eller ordbildet til forståelse av Gud er Bibelens grunnsetning: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». En setningsanalyse viser at ordbildet inneholder ett subjekt og to objekt. Subjektet betegner enten bevissthet eller bevissthetens medvirkende eller handlende element. Objektene betegner ting, gjenstander, bestanddeler eller emner som subjektet er opphav til.

Når Bibelens grunnsetning leses i den historisk-tekniske kronologiens lys, beskriver den en tidsbestemt eller verdslig hendelse. Leses grunnsetningen i den astronomisk-matematiske kronologiens lys, fremstår den som en altomfattende verdirelasjon bestående av tre kosmiske element – ett subjekt og to objekt – med ulike egenskaper. En helhetlig verdirelasjon der objektene himmelen og jorden er en konsekvens eller ringvirkning av Gud – subjektet – som verken er himmelen eller jorden. En elementær verdirelasjon der helheten er større enn delen. Også når delen er lik summen av (de to) objektene.

Denne tolkingen av grunnsetningen i Bibelens kosmogoni eller skapelsesberetning samsvarer med kvantefysikkens, også kalt usikkerhetsrelasjonen. Ifølge denne finnes det til enhver målbar størrelse i rom og tid en komplementær størrelse, men de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å bestemme begge helt nøyaktig samtidig. En følgeriktig slutning av usikkerhetsrelasjonen er at universet aldri kan reduseres til mindre enn to størrelser som forutsetter hverandre og hverken kan bli en eller ingen samtidig. Usikkerhetsrelasjonen bekrefter Bohrs komplementaritetsprinsipp som sier at en rekke av naturens egenskaper er parvis komplementære. Et prinsipp som Niels H. Bohr i sin tid mente også kan ha gyldighet utenfor fysikkens domene, blant annet innenfor biologiens og psykologiens. Noe som forøvrig er i samsvar Carl G. Jungs teori om at alle ting opptrer som parvise motsetninger.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» – forutsetningen som den bibelske kosmogonien eller skapelsesberetningen til alminnelig guds-, kausalitets- og menneskeforståelse bygger på – kan følgelig oppfattes som en altomfattende verdirelasjon. En helhetlig verdirelasjon hvor Gud hverken er himmelen eller jorden. En kosmogoni er for øvrig en beskrivelse til forståelse av alt værende og ikke-værende i rom og tid samt forholdet imellom dem, ved hjelp av det færrest mulige antall kosmiske element.

Er det på dette grunnlag mulig å danne seg et mer nyansert bilde av Gud? Bibelens grunn- eller forutsetning inneholder altså to objekt og ett subjekt – himmelen, jorden og Gud; to værende, målbare eller verdslige størrelser samt noe ikke-værende, ikke-målbart eller åndelig. Noe som allerede nevnt, i bunn og grunn består av to ikke-målbare element som hverken er himmelen eller jorden. Gud fremstår da som ikke-himmelen og ikke-jorden. Som summen av to ikke-målbare eller åndelige element. Første bilde av universets opprettholdende og/eller skapende kraft fortoner seg i så fall som «intet i seg selv». Er dette en universell absoluttverdi, kan bildet rent matematisk (be)tegnes slik:

|0| = ± 0 = 0 + (– 0).

Hva denne verdirelasjonen er konturene av, er ikke liketil å forestille seg. Ikke med mindre en aldri har sluttet å undre seg over bakgrunnen for Jesu bilde av Gud som en åndelig treenighet bestående av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. For ikke å glemme hans aksiologiske påstand i Joh. 10, 30: «jeg og Faderen, vi er ett». Noe som i lys av Jesu postulat og usikkerhetsrelasjonen med sikkerhet kan sies om dette gudsbildet, er følgelig at det består av to ikke-målbare – åndelige – element som kan bli ett, men ikke intet i seg selv – samtidig. At bildet består av to åndelige element som kan bli ett, medfører at ikke bare objektene, men også subjektet må bestå av to universelle motsetninger – jf. Bohr og Jung. Slik innsett og forstått fremkaller Bibelens hel(het)lige grunnsetning et bilde av to verdirelasjoner bestående av to universelle motsetninger eller absoluttverdier– en åndelig og en verdslig – motsetninger som forutsetter hverandre, og som verken kan bli ett eller intet samtidig. Heller ikke når antall helheter reduseres til en og antall deler til to. Reduksjon utover dette faller inn under begrepet reductio ad absurdum.

Mitt siste og tydeligere bilde av Gud kan nå ganske enkelt fremkalles ved å bestemme det nøyaktige forholdet mellom universets objekt og subjekt – mellom absoluttverdiene av 1 og 0 – rent matematisk:

|1| = ± 1 = 1 – 1 = 0

|0| = ± 0 = 0 – 0 = 1

Uttrykket for Guds bilde blir følgelig 1 ≤ 0. Universets objekt er mindre eller lik universets subjekt m.a.o.

Neste utfordring blir å fremkalle det riktige svaret på spørsmålet: Hva er da et menneske – i Guds bilde?