"Ikke noe goodiebag!"

“Ikke noe goodiebag!” Kronikk-konkurranse utlyst av Vårt Land, premie understrekes å ikke være noen goodiebag, men seriøse saker. -Litt synd, egentlig. Jeg lar meg alltid friste av en goodiebag. Det er noe med følelsen av å få noe gratis, selv de gangene du har betalt inngangspenger for arrangementet. Overraskelsen i det du åpner, håp om å finne Starbucks kaffe eller gavekort på kino oppi silkepapiret. Klart det ofte er noe patetisk oppi også, en bok alle leste i fjor, urtete som lukter fjøs. En goodiebag gir friheten til å kaste det du ikke liker, og beholde resten.

Konkurranse appellerer uansett. Til meg, og til talløse optimister rundt i landet. Særlig rundt juletider. De kristne avisene og bladene intervjuer gjerne folk i advent, hvilke tradisjoner har du, hva bruker du tiden din på. Det gir hverken åndelig eller sosial kred å svare «julekalendre på Facebook». Likevel, konkurransene på Facebook vitner om time etter time tilbragt der i Desember, kanskje vel så mange som på høymesser i den norske kirke. Ethver butikk, ukeblad, klesmerke eller bank med respekt for seg selv kjører konkurranser med fancy premier.

I beste tilfelle holder det å like posten, å svare ja takk eller gjenta «VINN». Verre er det når du skal besvare spørsmålet «Hvorfor fortjener akkurat du dette oppholdet på spa?» Kommentarfeltene flommer over med de mest intime opplysninger. Hadde gjort godt etter kreftbehandling, bestefar døde i går, vi har knapt nok råd til melk og hoften gir store smerter. Trolig tenker de ikke over at alle og enhver kan få innblikk i privatlivet deres. Eller sies hva som helst for å overbevise? Jeg hadde unnet folk å vinne en rød fjellanorakk uten å måtte dele samlivsbrudd med de andre 14387 som kommenterer på posten.

Vårt Land sin konkurranse handler om religion, religionens plass i samfunnet, hvis den har noen plass da. Og i så fall hvilken religion? Har religionen noe å lære samfunnet?

-Når jeg ikke henger på Facebook i adventstiden, fordyper jeg meg gjerne i en bok. Det fascinerende med en fortelling er hvor mye som avgjøres av perspektivet. Er det den vesle datteren som forteller om krigsårene, eller den bitre oldefaren? Hvem sitt blikk er det som ser? Hvilke episoder blir lagt merke til, hvilke spørsmål har hovedpersonen til det som skjer rundt seg?

Hvilke spørsmål er det vi stiller? Det er nær sammenheng mellom hva vi spør etter, og hva vi ser. «Hvordan driver vi en effektiv kirke som får mest mulig for pengene?», styrer samtalen et annet sted enn «Hvordan tar vi vare på enkeltmennesket og gir rom for vekst i troen?» Et budsjett må vi ha, men blikket er ulikt. Økonomisk, sjelesørgerisk, historisk, karismatisk, innfallsvinklene veksler.

Hvordan hører religionen hjemme i et moderne samfunn? Kanskje er det et naturlig spørsmål. Kanskje fremtidens religion blir som en goodiebag, ta det du ønsker og kast resten. Kanskje som en konkurranse på Facebook, der religionene sier hva som helst for å vinne hovedpremien, folks sympati.

Blikket bak spørsmålet er menneskets, det moderne menneske, det autonome menneske.

I tankene går jeg frem til Jesus på tempelplassen, rekker opp hånden og spør «hvordan hører religionen hjemme i samfunnet vårt, og hvilken religion? Har religionen noe å lære bort?» Først er det som jeg hører han og disiplene si «Hæ?» Så kommer et annet perspektiv, et annet blikk. Jeg hører om Guds rike som er som et sennepsfrø. Som er midt iblant oss. Som en surdeig, det gjennomsyrer hele verden. Jeg hører om han som skal komme igjen, og dømme hele verden, levende og døde.

En predikant sa en gang «Det hjelper ikke om spørsmålene våre er gale, det er dette som er våre spørsmål». Alle spørsmål fortjener svar. Samtidig er det viktig å se premissene bak, hva som forutsettes. Og hvor grunnvollen ligger for å svare.
Kanskje Vårt Land kunne ha en ny konkurranse etter denne. Med tema som bønn, kristen identitet, frelse og evigheten. Spørsmål som får oss til å legge merke til og samtale om ham som bærer hele verden. -Gjerne med en goodiebag denne gangen. Ikke glem en pakke Starbucks.